Førjulstid var slaktetid. Det var ulidelig spennende, ja så helt ubegripelig dramatisk. For da skulle grisen dø. Grisen som vi hadde hatt fra våren omtrent, foret opp med matrester og noen godsaker i ny og ne, som hadde fått innholdet i halmbonsteren min, og som var så glad over det. Griser er nemlig slett ikke dumme, de har bare vært litt uheldige med utseendet.
Litt leit var det at grisen skulle forandres fra kamerat til middagsmat. Men jeg hadde vært innforstått med grisens skjebne hele tiden, og dessuten var det denne flotte dramatikken, da, med masse hyl og blod fra eks-kameraten.
I mange år brukte vi en bygdeslakter som het Rødde. Han bodde i Beitstadgrenda og kjørte en svær Harley Davidson motorsykkel. Når han var ventet, sto jeg gjerne bortved reina på nordsiden av husene og lyttet etter dunk-dunk-lyden fra Harley’n til Rødde. Motorsykkelen spilte den rene skjebnesymfonien der Rødde kom dundrende over Ydstinesjordene. Ikke mannen med ljåen, akkurat, men iallfall slakteren med Harley’n.
Vi hadde forlengst satt i gang med koking av store mengder vann. Både i masstu og kjøkken sprengfyrte vi for å ha varmtvann nok.
Rødde gjorde seg klar. Fant frem redskapen, kvesset knivene og ladde opp skuddmaska. Det var et traktlignende småkalibret skytevåpen. Selve drapsmaskinen.
Så var det å hente grisen, da. Den var sjelden villig til uten videre å vandre sin siste tur inn til slaktebenken. Ofte virket det som grisen var helt på det rene med at nå var det slutt, og det likte den lite. Den protesterte iherdig, og ville slett ikke la seg dytte.
Da måtte vi legge trynesnøre på den. Det var en hyssinglasso som vi festet rundt overkjeften på grisen. Når vi strammet lassoen, så skar den tynne hyssingen seg inn i kjøttet til grisen. Dette var smertefullt, og grisen hylte og gnall helt forferdelig. Nå forsto den helt sikkert at en grym skjebne ventet like om hjørnet. Videre dyrevennlig var jo ikke denne behandlingen, men slik var det alltid blitt gjort og slik gjorde vi det også.
Med trynesnøret ble det altså mer leven, men det ble også lettere å få grisen til å gå dit vi ville. Og det var opp trappa til døra på vestenden av Moa-stuggu, og inn i masstua. Dette blir temmelig nøyaktig der døra inn til midtstua er i dag, og slaktingen foregikk der vi har stuespisebordet nå, om enn i et helt annet hus.
I masstua var det rigget til med slaktebenk, kopper og kar. Det var om å gjøre å få grisen til å stå langs med benken. Da var slakteren kjapt ute, la skuddmaska på pannebrasken til grisen, og klasket til avtrekkeren på toppen av skuddmaska.
Da jeg var helt liten gutt, ble jeg kommandert ut av masstua før skuddet smalt. Men senere fikk jeg stå og se på, og til slutt fikk jeg trekke grisen inn etter trynesnøret. Da mente jeg nok at jeg var omtrent voksen kar, og jeg likte godt at kvinnfolkene fortsatt ikke våget være inne i masstua i grisens siste stund.
Når slakteren skjøt, bikket grisen overende momentant. Død var den straks, men den sparket kraftig med føttene i noen sekunder. Jeg fikk streng beskjed om å passe meg for sparkene, for de kunne “knekke beina i føttene dine”.
Mamma kom stormende inn i masstua etter smellet. Hun hadde stått i gangen og ventet. Nå stakk slakteren hull i halsen på grisen, og dampende varmt blod fosset ut. Mamma holdt et stort kar under grisen slik at hun samlet opp blodet. Det var litt kvalmt å se på første gangen, men så ble også det ren rutine. Mamma rørte rundt i blodet ganske lenge, for at det ikke skulle stivne.
Jeg vet ikke riktig om det ble gjort noe annet med blodet, men det var iallfall fast takst etter slakting at vi hadde blodpølse. Denne ble laget ved at blodet ble fylt opp i armtykke linposer, og så kokt i vann. Med masse sirup var stekt blodpølse mektig godt. Men i mange pølser var det blandet inn fleskbiter, og det ville jeg aldri spise, om det så var en liter sirup på tallerkenen min. Jeg syntes at det seige flesket var kvalmt.
Rødde begynte å fjerne hårene på grisen. Han hadde en slags rund skrape til det bruket, og tømte masse kokende varmt vann på fleskliket. Rødde skrubbet og skrubbet til grisen var blank og fin.
Deretter ble grisen heist opp, etter at en spesiell treredskap var blitt tredd inn bak senene i bakføttene. Så sprettet Rødde opp magen på grisen. En tung lukt spredde seg i rommet når innvollene veltet ut. Det var ikke lett å virke ubesværet da. Tarmene og de andre greiene ble samlet opp i et kar.
Rødde skrapte og vasket, vasket og skrapte. Til slutt kappet han av hodet på grisen og kløvde det i to, om jeg ikke husker feil. Også kroppen på grisen ble kløvd i to, og føttene mistet kontakten med kroppen. Den videre oppdelingen tok vi oss av selv senere. Vann ble tømt i badekaret. Partert gris fulgte etter og fylte badekaret til randen.
Alt dette var et storarbeid, så til slutt måtte det naturligvis være mat og kaffe. Om det ble en slakterskjenk la jeg ikke merke til. Rødde trampet liv i Harly Davidson’en, og dundret avgårde over Ydstinesjordene.
For oss var slaktingen langtfra slutt. Tvertimot ventet den verste biten. Det var å tømme tarmene. Og det var akkurat like ille som det høres ut. Innholdet var særdeles lite behagelig, men det var ingen annen råd enn å bare gjøre jobben.
Tarmene måtte bli gullende rene, så vi klemte og vasket og kokte det beste vi kunne. Og “det beste” var ganske bra, for vi visste at vi selv snart fikk tarmene på middagstallerkenen. Da var det ikke uten en viss betydning at det opprinnelige innholdet var hundre prosent fjernet og erstattet med oppmalt kjøtt og innmat. Vi snakker om hjemmelaget mørr, en delikatesse som sammen med saltkjøtt og kålstapp var min barndoms suverene favorittmat.
Det litt merkelige var at når mørren lå der på tallerkenen, tenkte jeg knapt på at skinnet på denne deiligheten egentlig var tarmveggen.
Og jeg ofret iallfall ikke min gamle venn grisen den aller minste oppmerksomhet utover namnam-lyder mens mørr og saltkjøtt og kålstapp gikk ned på høykant.
Siste kommentarer