Vi dro til utlandet på skiferie. Flott, hva?Men det var altså bare til Storlien, et par kilometer innenfor riksgrensa. Men veldig eksotisk. Her sa folk “glass” for is og “korv” for pølse. Rare greier.
Kvelden i forveien var det beksømskostell og tjærebreding av ski. En liten metallboks ble satt på vedkomfyren til innholdet hadde smeltet. Det var en slags impregnering. Dette ble smurt utover de solide beksømskoene for å gjøre dem mest mulig vanntette. Arbeidet var et underlig søl, men til slutt sto flere par sko oppmarsjert på gamle aviser inne på kjøkkenet. Skoene var glinsende svarte, ja bokstavelig talt beksvarte, og det luktet så deilig av skikkelig arbeid.
Skiene fikk service i verkstedet nede i Renseriet på andre siden av veien. Det het Renseriet fordi det hadde vært frørenseri der noen år tidligere. I førsteetasjen hadde pappa verkstedhulen sin. Nå tente han på en buldrende blåselampe som han varmet opp tjæregreiene med, så klasket han den svarte massen på undersiden av skiene og lot blåselampa gjøre tjæra helt smøremyk. Til slutt var skiene like glinsende svarte som beksømskoene, og ble lagt flatt og oppned til tørk natta over.
Neste morgen utstyrte vi oss det beste vi kunne, med ryggsekker og ekstra klær og en appelsin og kanskje en sjokoladebit. Så gikk vi gjennom Prestmoen, over Mæhlen bru og vestover til Eidum stasjon. Ja, like ved jernbaneovergangen var det faktisk en vaskekte jernbanestasjon med en eller to fast ansatte. I dag høres det ut som en umulighet med en betjent stasjon på dette stedet. Grinda var hel-manuell. Ei kjerring i nabolaget hadde en liten ekstrainntekt fordi hun passet på å gå til overgangen for å lukke veigrindene før togene kom, og åpne dem etterpå.
Vi kjøpte billett i luka, og ventet på Storlien-toget. På denne tida var det ingen veiforbindelse fra Stjørdal over Meråker til Storlien, så toget var eneste mulighet. Forresten hadde vi ikke personbil ennå heller.
Helst ville vi reise med motorvognene på jernbanen. De var liksom så moderne. Men ofte kom det et prustende damplokomotiv med passasjervogner fra middelalderen. Harde benker som var vonde å sitte på etter tre minutter. Merkelig at en benkbygger kunne mene at noen rygger var slik laget at de kunne hvile seg på dette torturinstrumentet.
Likevel var det spennende å reise med toget. Jeg håpet alltid at reisen varte ekstra lenge. Men Storlien lå på samme sted hver gang, så til slutt var det bare å bevege seg ut i snøen. Vi satte på oss skiene, og la avgårde.
En god påsketur var visst det samme som en lang påsketur. Så vi gikk og gikk innover vidda. Drakk en kopp kakao, spiste appelsiner og gikk tilbake. Det var naturligvis dønn kjedelig, og burde vært forbudt.
Nei, moroa var i bakkene, den! Storlienbakken er lang og bratt, og godt preparert. Dette var spennende. En gang tråkket jeg langt oppover lia, for heisen kunne jeg jo ikke ta. Den kostet penger. Langt, langt oppe i bakken så jeg nedover, og oppdaget til min frydblandete skrekk at pappa var blitt til en bitteliten skikkelse dypt nede under meg.
Jeg svelget tungt, vendte skituppene nedover – og lot det stå til. Den unge alpinisten med rød topplue og blafrende, hjemmesydd anorakk huket seg godt sammen, mens farten økte og økte – og økte. Det jublet inni meg da jeg merket at jeg hadde en slags kontroll. Skiene blafret i den ville farten, men jeg holdt det da gående på et vis.
Jeg nærmet meg pappa i vill fart. Han sto ved bunnen av bakken, akkurat hvor jeg kom brasende nedover. Der bakken tok slutt, fortsatte unge Vestmo nedover, helt uanfektet av endret topografi. Jeg gikk durabelig overende, bittert nok til pappas hjertelige underholdning. Juniors fiasko var seniors gode historie om kvelden.
Men det gjorde forresten ingenting. For han fortalte også hvor høyt opp i bakken jeg hadde vært, og at han “aldri trodde at gut’n våget å starte derfra!”.
Pappa imponert – av meg! Da gjorde gule og blå merker ingenting.
En særdeles traumatisk opplevelse skremte meg skikkelig. Vi kom med toget, gikk på ski, og dro tilbake til Storlien jernbanestasjon. Alle reiste med tog den gangen, og det var ståkende fullt med folk over hele stasjonsområdet. Som vanlig gikk jeg rundt med øyne som tallerkener, og slukte alt rundt meg. I virkeligheten er ikke Storlien mye til sted, men det var iallfall veldig annerledes enn Prestmoen. Rundt meg hørte jeg det summet i svensk og litt trøndersk. Ingen kunne komme bort fra at dette var ekte utland.
Jeg var trygg på at de voksne passet på småunger som meg. Det kunne da ikke være nødvendig at jeg selv passet på å holde meg i nærheten av dem!
Plutselig oppdaget jeg at her var det riktignok masse mennesker, men jeg kjente ikke en eneste av dem. Pappa og Lillemor og hvem det nå var i vårt følge fra Prestmoen – alle sammen hadde druknet i menneskehopen. Jeg var helt forlatt i en ukjent og stor verden.
Ingen er mer alene enn en syvåring blant mange fremmede. Jeg virret rundt og rundt i stasjonsområdet, fortere og fortere, og ble mer og mer fortvilt.
Hver eneste av mine kjente og kjære hadde visst sunket ned fra jordens overflate.
Eller så hadde de antagelig tatt et tidligere tog, og glemt meg. Eller så hadde de lagt avgårde på en ny skitur. Helt sikkert var de langt avgårde, og lille Bjarne var ensom i hele den store verden.
En svensk gutt i tolvårsalderen drev på borte ved en sjokoladeautomat. Denne automaten hadde fascinert meg ganske ettertrykkelig, for her gikk det altså an å slippe en mynt inn i maskinen, og så kunne du bare åpne en luke for å få sjokolade, drops eller tyggegummi. Enda et bevis på at i utlandet hadde de sannelig fått tildelt mye mer av fremtiden enn vi stjørdalinger.
Men det var altså denne gutten. Ubesluttsom hadde jeg stanset opp ved siden av ham. Han så at jeg var litt utafor, kanskje rant det en tåre nedover kinnet mitt også. Iallfall var den store svenskpojken ufattelig vennlig:
- Vil du ha tyggis? spurte han.
Jeg ville ikke blitt mer himmelfallen om sola hadde ramlet ned utafor Storlien. En gutt som var både mye eldre enn meg og dessuten svensk – som ville gi meg tyggegummi! Tøft, forresten, at han sa “tyggis”, og ikke det tydeligvis noe mer gammeldagse “tyggegummi”. Inntil videre glemte jeg min ferske foreldreløshet. Jeg takket forlegent ja og gumlet i meg “tyggisen”.
Men på en eller annen måte fikk svenskegutten forståelsen av at jeg var blitt alene i verden. Fortsatt veldig vennlig tok han tak i hånda mi, og leide meg inn i et kontor. I ettertid har jeg lurt på om ikke gutten var sønn til noen som jobbet på jernbanestasjonen, for han virket så hjemmevant.
I alle fall så ble jeg vist til en mann i jernbaneuniform. Han var like hyggelig som gutten, og enda hyggeligere ble han da han skjønte at her var en mini-nordmann med mega-problem.
-Hva heter du? spurte han.
-Bjarne.
-Men hva mer heter du?
-Æ hi bære eit navn.
-Jammen, hva heter din far?
-Hain heite Birger.
-Jo, men han heter vel noe mer?
-Æ e itj sekker, men æ trur at’n heite Johan, å.
-Dere har da vel et familienavn også?
-Åja, det e’ Væstmo, det.
-Hvor bor dere, da?
-Vi bor på Moa, det e’ i Præstmo’n, det.
-Jaha, æh – Præstmo’n, ja nei, det kan jeg ikke finne på noe kart her. Hvor ligger det, da?
-Det e’ på ainner sia tå ælva.
-Hvilken elv, da?
Schjørddarsælva, vel!
-Schørd…. nei, jeg kan ikke finne den på kartet, heller. Finnes det noen by i nærheten, da?
-Åjada, det e’ By’n, det.
-Byen har da vel et annet navn enn bare “By’n”?
-By’n, det e’ da vel Trondheim, det!
-Finnes det ikke noen mindre by i nærheten?
-Jo, “Hærschn”, men det e’ itj nån ordntle’ by.
-Jeg tror ikke vi finner ut akkurat hvor du bor, jeg, men vi får vel prøve å finne igjen pappa’n din likevel. Han er nok ikke så langt borte, skal du se,
sa den like vennlige og ytterst tålmodige svensken i uniform.
Hans sikre ro smittet over på meg. Var det håp om å komme tilbake til Moa likevel?
Han gikk bort til en mikrofon, trykket på en knapp, og begynte å snakke. I samme sekund hørte jeg en mektig stemme i høyttalerne utenfor:
“Vi har en norsk pojke her, som har tappat pappa’n sin. Han heter Bjarne Vestmo og er syv år. Vil pappa’n vennligst melde seg i ekspedisjonen!”.
Store himmel, navnet mitt kom ut av høyttalerne! Jeg ble mektig opphisset. Noe slikt hadde jeg aldri opplevd før. Tallerkenøynene kom tilbake, og studerte mikrofonen intenst. Så enkelt var det altså: Trykke på knappen, og så bare snakke!
Glemt var foreldreløsheten og glemt var alt annet. Oppslukt av teknikkens vidunderlige nye verden satt jeg der henført, da pappa dukket opp etter noen korte sekunder. Han var nok bare like bortenfor på perrongen et eller annet sted, og hadde ikke engang merket at jeg var borte et øyeblikk. Derfor ble han nokså forfjamset over meldingen over høyttalerne.
Det var godt å stikke neven inn i en trygg pappahånd, men ikke så lett å rive seg løs fra denne spennende mikrofonen.
Jeg sa sikkert ikke takk engang, hverken til tyggis-gutten eller til mannen i uniform. Men de har tjent Sverige godt, for de har bidratt sterkt til mitt samlede inntrykk av landets innbyggere:
Svensker er ålreite mennesker.
Siste kommentarer