Sommeren 1954 hilste jeg på fremtiden på en svært direkte måte. Da fikk jeg min første flytur.Fra første dag hadde jeg opplevd fly i luften som den naturligste ting i verden. Slik måtte det jo være for en gutt som bodde tre kilometer rett øst for enden av rullebanen på Værnes flyplass. Men å se flyene nedenfra var en ting, å være med opp i luften noe helt annet og utenkelig.
Helt til denne sommerdagen i 1954. Da fant pappa ut at nå skulle vi ha oss en flytur. Braathens SAFE var i ferd med å etablere seg i Trondheim, og brukte den lille flyplassen på Lade. Her gikk rullebanen parallelt med det som i dag heter Haakon 7.’s gate. Det var tyskerne som hadde bygd flyplassen, og den bar preg av å være et krigsprodukt. Såvidt jeg husker, var det en grusbane, kanskje med en slags trelemmer. Det var flere små hangarer mot fjorden.
Herfra startet Braathens SAFE sin trafikk. Jeg lurer på om det foregikk på den måten at det kom et fly sørfra om formiddagen, og så returnerte samme fly om ettermiddagen. Iallfall brukte de flyet midt på dagen til halvtimesturer for flyinteresserte trøndere.
Dette ville pappa prøve, og gudskjelov ville han ha med seg sønnen sin. Jeg tipper at hjertebanken startet allerede da jeg fikk høre om turen, ble intens da turen startet hjemmefra, og dundrende voldsom da jeg så flyet på Lade.
Det var et blankskinnende de Havilland Heron med fire motorer. Dette høres jo svært ut, men i virkeligheten var ikke flyet særlig stort. Jeg vil tro det var femten-seksten sitteplasser inne i flyet. Men for meg virket det kjempedigert, og hjertet jobbet nok febrilsk da vi gikk inn i vidunderflyet.
Her satte jeg meg nervøst på plass, Jeg ble littegranne skremt da jeg så at det lå poser i stolryggen foran meg, og forsto at disse posene var det meningen å kaste opp i. Dette var barske greier, men slikt måtte man vel godta hvis man skulle være med inn i fremtiden.
Så jeg satt der, småredd, men freidig nok. På bakken så jeg at det sto en kar med brannslukningsapparat klart idet flygeren begynte å starte motorene. Mindre redd ble jeg ikke av dette synet. Men så startet motorene greit, en etter en, og et avsindig brøl nådde inn i kabinen til oss passasjerene, samtidig som en mektig sky av oljerøyk fosset ut av eksosrørene.
Motorene fikk gå seg varme noen minutter. Så beveget flyet seg mot rullebanen, og snudde ved enden. Akkurat da det vendte siden ut mot rullebanen, oppdaget jeg hvor kort den var. Såpass forsto jeg, at et firemotors passasjerfly trengte mye plass for å komme seg opp i luften.
Og dette så da skrekkelig kort ut?
Det avsindige brølet fra motorene steg til et lydinferno da flygeren ga full gass, og slapp bremsene. Med et rykk startet flyet, og økte farten. Det humpet og skumpet mye mer enn jeg var forberedt på. Snart dukket det opp et idrettsanlegg ved siden av vinduet hvor jeg satt, og da skjønte jeg at det var på tide å komme seg opp i luften.
Og akkurat da skjedde akkurat det. Flyet suste opp i luften, og Bjarne fulgte med. Det kilte noe forskrekkelig i magen da maskinen la seg over i en høyresving og fløy ut over fjorden. I et sugende løft ble vi kastet høyt, høyt opp mot himmelen. Da vi svingte inn mot byen igjen, var husene merkelig små, gatene tynne streker med lekebiler som rørte seg sakte. På fortauene så jeg noen bittesmå prikker. Blodet bruste gjennom årene mine. Dette var en opplevelse som overgikk alt, alt jeg hadde opplevd! Var jeg sikker før, var jeg enda sikrere nå om at jeg skulle finne min fremtid i en verden av fly.
Bra at jeg ikke visste da at svakt syn aldri lot meg bli flyger. Ikke skulle jeg få komme inn på den norske militære flyskolen, og heller ikke på Thor Solberg School of Aviation på New Jersey, USA, til tross for lovnad om 60 000 kroner i lån fra Statens lånekasse for ungdom i utdanning, som aldri tidligere hadde gitt et slikt løfte til noen som ville bli flyger.
Og ikke skulle jeg få begynne som flygelederaspirant på Værnes flyplass, som jeg også hadde lovnad om. Alt bare fordi jeg så for dårlig, og for de to sistnevnte tilfellene: Bare såvidt for dårlig.
At jeg enda senere heller ikke fikk jobb på kontoret til Braathens SAFE på Værnes, var den aller siste flyliv-skuffelsen som ventet senere i livet for han som satt der i Heron-flyet med flaksende gigantsommerfugler i magen og brusende blod gjennom hele kroppen. Der og da var dette sannelig Livet!
Vi fløy sørover og vestover. Pappa kjente seg igjen både her og der, men jeg kjente ingen av stedene som han nevnte.
Ikke før flyet suste over Marikollen i Meldal. Der hadde vi vært vinteren i forveien og sett Thorbjørn Falkanger suse ned mot 80-metersmerket. Rare saker, gitt, å se denne kjempestore hoppbakken bli så bitteliten her fra himmelen!
Det var bare en halvtimes flytur før vi nærmet oss Lade igjen. Flyet sneiet tretopper og hustak før det deiset ned på rullebanen. Idet flyet parkerte foran en av hangarene, ruste flygeren opp alle fire motorene. Hvilket mektig brøl!
Da vi sto utenfor flyet og snakket om hvor flott tur dette hadde vært, kom et merkelig fly inn for landing. Det var et Seabee amfibiefly med skyvepropell. Det betyr at propellen var bak cockpiten, ikke helt foran på flyet. Dette flyet landet like greit på vann som på land. Et slikt fly hørte hjemme på Værnes iallfall til midten av 90-årene, med trondheimsmannen Knut Solem som eier.
Seabee’en på Lade rullet rett mot der vi sto. Ut av flyet lempet de en båre som var et nifst syn. Jeg så ikke personen som lå der, men husker bare det hvite lakenet som var helt gjennomtrukket av blod. Det hadde sikkert skjedd en ulykke et eller annet sted, og så var amfibieflyet sendt avgårde for å hente vedkommende. Slike redningsaksjoner var noe nytt, og de voksne snakket sikkert om hvor kort vei det nå var blitt til sykehuset, selv om du bodde langt ute på kysten heller høyt til fjells.
Jeg aner ikke hvordan det gikk med ham – eller henne – som ble flyfraktet til Trondheim. Kanskje reddet den nye tid et liv den dagen.
Siste kommentarer