Rapport fra sistemann med TV-fri oppvekst
Av Bjarne Vestmo, April 2003
Det var en gang et paradis.
Der bodde jeg.
Vi var 20 – 30 barn. Vi hadde elv og skog, fjord ved dalbunnen, fjell i andre enden. Et lite rotete tettsted 15 sykkelminutter unna. Og så en stor flyplass.
Unntatt flyplassen så var nok alt nokså alminnelig norsk den gangen. Men det tenkte jeg ikke på da, og jeg skjønner det ikke helt i dag heller.
For dette var altså selveste paradiset. Shangri-La på trøndermåten.
Hadde vi snakket slik om Prestmoen, Stjørdal, Norge i femti-årene, hadde vi ledd litt brydd. Men vi syntes at det var ikke så verst der, selv om det naturligvis var mye bedre andre steder i verden.
Aller best var det i Amerika. Der hadde alle bil, de drakk cola, og så spilte de rock & roll-musikk. Men det ville bli bedre om noen år, også i Prestmoen. Ingen tvil om den saken. Nå måtte vi bare gjøre det beste ut av det, mens vi ventet på den gyldne fremtiden.
I dag vet jeg bedre. Alle barna fra Prestmoen gjør det. Vi var siste generasjon barn med TV-fri oppvekst, og vi hadde det fantastisk. Slik det er i et paradis.
Og for oss er det heller ikke et tapt paradis. For barndommens rike lever i oss alle sammen, som en verdifull skatt som ingen kan ta fra oss. Denne skatten kan vi ta frem og kose oss med når som helst, vi Prestmoen-barna fra femtiårene.
Akkurat slik jeg skal kose meg nå.
Siste kommentarer