Det er så hensynsløst at jeg først nå riktig våger å innrømme det. Men det var altså riktig artig når den røde hane slo til. En skikkelig gårdsbrann var kraftig krydder i hverdagen. Og hva tenkte vel en guttunge på hva slags trasigheter som brannene skapte for dem som det gikk ut over?Brannen over alle branner var da Stjørdal Samvirkelag ble rammet. Gudskjelov og takk så var jeg hjemme da nyheten flommet ut over bygda:
“SAMVIRKELAGET BRENNER!!!”
Mer fantastisk dramatikk kunne ingen ønske seg. Ikke bare vi ungene ble opphisset, men også de voksne. Jeg fikk lasteplattskyss med pappa nedover til Halsen (ingen sa Schørddarn den gangen, men Hæschen). Mens vi kjørte nedover, så vi røyksøylen veltet opp fra tettbebyggelsen. Dette så riktig lovende ut. Lastebilen ble parkert noen hundre meter unna, og så småløp vi ned gata.
Det var allerede massevis folk der, ja mange hundre skuelystne som voktet dramaets utvikling. Den digre trebygningen var helt overspent av flammer allerede. Innvendig var jo samvirkelaget stappfullt med varer som brant veldig godt, så bålet var utrolig stort og flott. Naturligvis var det trist at butikken brant opp, men det skjedde iallfall på en super måte.
Stjørdal Brannvesen prøvde å slukke så godt de kunne, men denne oppgaven var aldeles håpløs. Brannsjef Skjesol kommanderte og styrte, men ilden krefter kunne han ikke gjøre noe med.
Så hørte vi sirener fra brannbiler som nærmet seg. Det var det militære brannvesenet fra Værnes flystasjon som rykket ut, slik de en sjelden gang gjorde når det var store sivile branner. Værnes hadde veldig bra utstyr, og var god å ha i bakhånda når det røynet på for Stjørdal Brannvesen.
Men kommandolinjene var naturligvis viktige. Da de militære brannbilene svingte opp foran det brennende samvirkelaget, var brannsjef Skjesol straks frempå og ytret de skarpe ordene som blirhusket i hundre år:
-Bra de kjæm, kara, men husk at det herre e’ min brann!
Sant å si hørte jeg ikke at Skjesol sa akkurat dette, men slik ble det iallfall fortalt etterpå. Uansett så ble det Skjesol som kommanderte de to brannvesenenes tapte kamp mot flammene.
Brannen fikk et dramatisk høydepunkt, omtrent som i en moderne amerikansk actionfilm. Nesten hele trebygningen var forsvunnet, slik at skorsteinen raget høyt opp over ildhavet. Plutselig så tilskuerne at skorsteinen begynte å røre på seg, og veltet mot gata der det krydde av brannkonstabler. Det gikk i sakte kino til å begynne med. Fra hundrevis av struper steg advarende rop. Først nokså forsiktig mens skorsteinen bare såvidt rørte seg, så hylende høyt etterhvert som farten økte.
Brannmennene oppdaget faren, og løp unna. Da skorsteinen tordnet ned i gata og gikk i oppløsning, så sprutet det med mursteiner. En av mursteinene traff foten på en brannmann. Heldigvis ble han ikke særlig skadet.
Etter en stund var det bare en rykende branntomt igjen. Noen dager etterpå fikk vi tak i hermetikkbokser veldig billig. De hadde vært lagret nede i kjelleren under samvirkelaget, og innholdet i boksene hadde berget bra. Men alt vannet fra slukningsarbeidet hadde fått papiret rundt hermetikkboksene til å gå i oppløsning, slik at vi satt der med en haug sølvblanke hermetikkbokser. Vi ante ikke hva de inneholdt. Derfor var det med stor spenning vi åpnet dem. Var det fiskeboller, så ble det kjedelig middag. Heldigvis var det mest hermetiske pærer i de boksene som vi hadde fått tak i, så det ble mange fin-fine desserter hos familien Vestmo.
Jo, brann var flotte greier!
Den beste gårdsbrannen var hos Årnes i Sortegrenda. Vi kastet oss på syklene da vi hørte brannalarmen fra toppen av slangetårnet ved siden av den lille brannstasjonen nede i sentrum av Stjørdalshalsen, og oppdaget fort røyken fra sørsiden av elva. Snart hørte vi også bæ-bu’ingen fra de to brannbilene. Vi fulgte hesblesende etter dem opp Eidumslia, og var straks fremme hos Årnes.
Det gikk helt galt med hele gården, og denne gangen syntes vi nok at det var litt trist midt i det flotte skuespillet. For på denne gården bodde Arne Årnes som var like gammel som jeg, og storebroren Bjørnar. Når de mistet heimen sin, så var det ikke bare artig. Til gjengjeld ble Bjørnar litt av en helt midt oppe i elendigheten. For så ung som han var, så hadde han greid å kjøre ut en bil omtrent gjennom flammene, og jeg lurer på om han ikke hadde berget en traktor også.
Også denne gangen kom de militære brannmannskapene fra Værnes. Denne gangen hadde de en flunkende ny superbrannbil med noe som de kalte skumkanon. Det så virkelig ut som en kanon montert på toppen av førerhytta. Det brant fortsatt kraftig i låvebygningen da en kar startet pumpa til denne kanonen. Så rettet han kanonen mot brannen, og en kraftig gråhvit skumstråle skjøt ut fra kanonen. Skummet la seg over brannen, og som ved et trylleslag sluknet ilden nesten med en gang.
Det er mulig at brannen var ved å slukne i alle fall, det er mulig at forholdene var spesielt gunstige for skumkanonen, det er mulig at skummet besto av kjemikalier som i dag er fy-fy, og det er tilmed mulig at ilden egentlig ikke sluknet riktig så fort som jeg husker det.
Men til denne dag har jeg lurt på hvorfor slike skumkanoner ikke brukes til hver eneste lille fillebrann, når den gjorde slike underverker hos Årnes.
Det var også en bra gårdsbrann øverst i Beitstadgrenda, som dermed var samtaleemne aldri så lenge etterpå.
Men brannen på Ydstines var ikke bra i det hele tatt. Gården sto i lys og lue da jeg kom hjem fra skolen. Det var litt sent på vinteren, og av en eller annen grunn tok jeg traktoren for å kjøre fra Moa til Ydstines selv om det jo var bare noen minutter å løpe.
Kanskje var det litt tryggere å kjøre traktoren, for det så ganske ille ut. Den digre låven var et eneste stort bål, og jeg så nesten ingen dyr utenfor bygningen. Ettersom jeg visste at de hadde mange krøtter på Ydstines, skjønte jeg at dette gikk ille.
Etterhvert som brannvesenet fikk bukt med flammene, fikk vi se hvor ille det var. Dyrene lå døde på rekke og rad på båsen. Lukten av brent kjøtt var fryktelig. Ei ku hadde kommet halvveis i kalvingen før hun døde.
Jeg var ikke den eneste som var stille. Vi var alle nokså sjokkert.
Vi opplevde brann på Moa også. Da var vi kommet frem til midten av 60-årene. Tidlig en søndag morgen våknet jeg av rop nedenfra. Jeg så ut på gården, og der så jeg et merkelig syn. En mann kom løpende mot huset. Han hadde bare en truse på, og så holdt han en bøtte i den ene hånda.
-Hva i all verden er det den kaill’n holder på med? spurte jeg meg selv.
Da gjorde jeg to oppdagelser. Den første var at det kom røyk ut av det huset som vi kalte kjelleren. Det var en vognbu med kjeller under. Røyken så illevarslende ut.
Den andre oppdagelsen var at mannen i trusa var pappa. Jeg hadde aldri sett ham løpe før, og slett ikke i bare trusa og med en bøtte. Dette var også nokså illevarslende.
Så hørte jeg at mamma ropte at jeg måtte skyndte meg, fordi det var brann løs. Da våknet jeg helt.
I full fart kom jeg med ned loftstrappa og over gårdsplassen bort til kjelleren. Pappa hadde allerede kjørt ut lastebilen, en 1954-modell Mercedes Benz. Den sto nærmest flammene, som hadde begynt i et hengskjul på sørsiden av selve huset. Jeg konsentrerte meg om personbilen vår. Det var en helt ny Vauxhall Viva, som jeg rygget ut på fem sekunder. Så løp jeg tilbake og inn i bua igjen. Flammene var i ferd med å arbeide seg fra hengskjulet og inn gjennom veggen helt oppe ved taket.
Jeg innså med en gang at slukningsarbeide var helt nytteløst med det lille vi hadde å hjelpe oss med, så jeg tok fatt i en Puch motorsykkel og trillet den ut.
Enda en gang gikk jeg tilbake og inn i bua. På de få sekundene jeg hadde vært ute, hadde flammene spredt seg til lageret av potetkasser, som var stablet opp på noen planker i en slags loftsetasje. Det brant allerede kolossalt godt i det knusktørre treverket, og det knitret så mye av flammene at det hørtes som en slags dur som ble kraftigere og kraftigere. Røyken ble liksom pumpet ned og ut den åpne porten.
Jeg måtte bøye meg ned for å få noenlunde bra luft å puste inn, grep tak i motorplenklipperen og skjøv den fort fra meg slik at den trillet ut porten. Så snudde jeg meg for å prøve å redde ut enda mer, men røyken stakk i lungene mine slik at jeg fant det mest tilrådelig å løpe ut.
Da jeg dukket ut av røyken, forsto de andre hvordan det hadde seg at plenklipperen kunne trille ut av bua. Jeg harket og hostet, men var ellers helt OK.
Det var derimot ikke huset. På helt ufattelig kort tid var hele bygningen overtent. Deretter virket det som en evighet før det kom annet folk til, og enda en evighet før brannvesenet kom bæ-bu’ende på veien over Ydstines-åkrene. Det var ingenting de kunne gjøre, annet enn å pumpe vann over dieselfatet som sto lagret like utenfor huset. De var en stund redde for at det kunne eksplodere, men det gikk bra.
Verdens største brann var det nok ikke, men det var litt annerledes å oppleve den hos seg selv enn hos andre. Det var ikke noe flott i det hele tatt.
Så oppdaget vi at Jan Erik var borte. Søster Olaugs sønn var ikke gamle karen, fire-fem år kanskje. Kvelden i forveien hadde han fått streng formaning av mamma om ikke å leke med fyrstikker.
- Men hvis du er så uheldig at du tenner på noe, så må du komme og varsle oss med en gang, sa mamma, og trodde at hun hadde gardert seg.
Og neste morgen ville jo Jan Erik være flink, han. Så han fant en eske med fyrstikker, og gikk bort til hengskjulet hvor det var en dunge med tørr halm bak lastebilen. Det gikk visst riktig så fort å få halmen til å brenne.
Og så løp han inn og fortalte at nå brant det i hengskjulet.
Etterpå ble det for mye oppstyr, så Jan Erik fant seg et skjulested inntil det roet seg litt. Han var sikkert litt forskrekket over at den bittelille flammen på den bittelille fyrstikken kunne utvikle seg til en skremmende husbrann. Vi ble veldig lettet da han til syvende og sist kom frem igjen, for vi var ikke helt trygge for at han ikke hadde gjemt seg inne i den brennende bua.
Joda, flink var han, som varslet om brannen. Vi kunne liksom ikke skjenne på ham heller, når han hadde gjort akkurat slik mamma hadde sagt kvelden i forveien. Men han hadde unektelig vært enda litt flinkere om han ikke hadde tent på i det hele tatt.
Siste kommentarer