Time etter time kunne jeg tålmodig sitte på når pappa kjørte grus med lastebilen. Det hadde to årsaker: For det første likte jeg rett og slett å være passasjer. Jeg fulgte nøye med hvordan pappa manøvrerte bilen.Dobbelkløtsjing for å bruke usynkronisert gearboks uten ulyder lærte jeg meg ved bare å se på. Når pappa skulle laste opp med Bolinderen, så var jeg kjapt inn i den trange hytta før ham og klemte meg inn på den trange plassen bak førerstolen. Slik lærte jeg å kjøre Bolinderen også.
Den andre grunnen til at det var fint å være med på gruskjøring, var at det hendte at pappa stoppet ved pølsebua ved jernbanestasjonen eller øverst i gata, og spanderte pølse med lompe til oss begge to. Jeg tror aldri jeg våget å mase om å få pølse, men han skjønte nok hva jeg ville.
Så var det en kveld at pappa kjørte lenge uten pause. Forbi den første pølsebua, og så forbi den andre – gang etter gang uten mine til å ta spanderbuksa på. Jeg begynte å gi opp håpet, og forsonet meg med tanken på at kveldsmaten ble brødskive med brunost, og lunken melk fra kjøkkenskapet.
Men endelig svingte pappa bilen inn foran bua øverst i gata, og spurte temmelig unødvendig om jeg hadde lyst på pølse. Denne gangen fulgte en betingelse med tilbudet: Jeg fikk pølse bare hvis jeg ville ha sennep på! Sennep hadde jeg aldri våget å smake, det skulle visst være så sterkt. Ketchup tror jeg ikke var oppfunnet i Stjørdal ennå.
Vel, jeg hadde alt å vinne og ingenting å tape, så jeg tok imot pølsa med sennep på. Til min store overraskelse var det veldig godt. Pappa humret godt da jeg sa at jeg angret meg fordi jeg hadde spist så mange pølser uten sennep.
Det var ikke så allverdens mye å få kjøpt i pølsebuene. Men en bitteliten flaske brus på 20 eller 25 centiliter hendte det vel at jeg fikk. Litt drops og sjokolade fantes det også.
Stjørdalshalsen hadde lenge bare to pølsebuer. Den ene sto ved jernbanestasjonen, mellom dagens parkeringsplass og Innherredsveien. Eieren var en eldre kar som het Arntzen og hadde kuppelrygg og personbil av merket Borgward Isabella. Den andre bua sto øverst i gata, der det nå går en vei fra rundkjøringen mot E14. I tillegg hadde Arntzen også en liten pølsebu med hjul. Den brukte han å kjøre opp foran kinoen om kveldene.
Hvis vi ikke hadde brukt opp pengene til kinobilletten, eller til å kjøpe godterier av sjokoladegutten Steinar Furunes inne i kinolokalet, så brukte vi garantert resten av finansene hos Arntzen. Det het seg at han hadde de beste pølsene. Kinoen var i losjebygget, der postkontoret er i dag. Senere parkerte Arntzen hjulbua permanent ved huset sitt i gata, sånn cirka der Bjerve selger briller i dag, og sluttet med bua ved stasjonen.
Arntzen slo stort på det etter hvert, og bygde stort serveringsanlegg på Gevingåsen. Det lå på sørsiden av veien, og er blitt bolighus etter hvert Arntzen bygde etter amerikansk mønster. Det var en rekke utendørs sitteplasser i en sirkel rundt huset, som hadde store glassruter. Det så veldig flott ut, og hadde det spennende navnet “Shangrila”.
Jeg fikk en sterk følelse av at det var veldig mye fremtid i dette anlegget. Men været var ikke særlig samarbeidsvillig, så folk foretrakk som oftest et mye enklere, men innendørs serveringssted på andre siden av veien.
Siste kommentarer