Vi visste ikke så rent lite, vi. Blant annet hadde vi hørt om at i utlandet, hvor fremtiden allerede hadde begynt, så hadde folk små kuldemaskiner i husene sine. Maskinene gjorde at maten holdt seg kald i spiskammerset. Det het visst kjøleskap.En gang var jeg med pappa til slakter Johan Grønli, som hadde gården rett nedenfor østenden av flystripa. Vi måtte inn for å se på vidunderet som han hadde kjøpt. Og der sto det og tronet i kjøkkenet: Et kremgult, digert kjøleskap, med pyntelister av gull. Når Grønli åpnet døra, kjente vi polarkulden gufset mot oss.
Jeg fikk smake melka som sto i vidundermaskinen. Den var isende kald, og smakte totalt annerledes enn den lunkne kumelka i kjøkkenskapet hjemme på Moa.
Jeg syntes det var litt bittert at fremtiden nå var kommet så nært, rent geografisk, men fortsatt var så uoppnåelig i vårt eget kjøkken.
Helt uventet fikk vi likevel tak i en flik av en kald herlighet, og den var enda mer herlig kald enn i kjøleskapet til Grønli. Pappa hadde et lite grustak, og så kom det spørsmål fra et andelslag i Lånke om han ikke
kunne levere grus til et fryseri som de planla å bygge nederst i Eidumslia. Som betaling skulle han få disponere en av boksene i fryseriet.
Jeg var med i den tilårskomne Dodge’n da han kjørte gruslassene, og så på bygningen etterhvert som den reiste seg. Her bygde de fremtiden, sannelig gjorde de det!
Det tok fryktelig lang tid å få ferdig fryseriet, syntes jeg. Men langt om lenge kunne vi ta det i bruk. En låst ytterdør ledet til en mellomgang, og så gikk vi gjennom en dramatisk tung mellomdør inn til selve fryseriet. Det var innredet som en “U”, med bokser i flere etasjer hele veien rundt. De var adskilt bare med netting, og hver boks hadde låsbar nettingdør. Disse boksene kunne familier leie, for ingen hadde naturligvis fryser hjemme.
Inne i fryseriet var det 20 grader, og det var en helt fantastisk følelse å gå fra varm sommer og rett inn i vinterkulda. Minst like fantastisk var det å gå andre veien – fra Nordpolen til Afrika med bare et par dører mellom!
At matvarer kunne fryses ned istedet for å saltes eller tørkes eller hva de nå gjorde før i tiden, var nesten uinteressant for oss barna. Det var bare muligheten til å lage iskrem som opptok oss. For mamma hadde sagt at når vi fikk boksen i fryseriet, så kunne vi lage og spise så mye iskrem som vi bare ville!
Nåja, riktig så fritt ble det riktignok ikke. Men du store min så mye iskrem vi laget. Vi hadde jo mesteparten av råvarene selv, ettersom vi hadde melkkyr på gården. Da kostet det liksom omtrent ingenting å lage iskremen. Og den laget vi i bøttevis. Liter på liter, bøtter og spann ble fylt opp og fraktet til fryseriet.
En ting var mengden iskrem, som var utrolig stor. Men så smaken, da mann! Hjemmelaget iskrem var rent utrolig god! Prøv iallfall ikke å fortelle meg at kjøpis anno 1997 kommer engang i nærheten av smaken på hjemmelaget iskrem fire decienner tidligere. Prøv heller ikke å fortelle meg at det er mine smaksorganer som er svekket, eller at det var fordi vi hadde spist så lite iskrem.
Vi snakker nemlig om en ufattelig god iskrem som ga himmelske smaksopplevelser.
Og så var det altså så mye av den. Når vi fikk lov til å sykle den bittelille biten til Eidumslia for å hente hjem en bøtte iskrem, så var det aldri snakk om å sykle tilbake med en halv bøtte iskrem etterpå. Neida, alt måtte spises opp. Og det gikk greit nok.
Når vi fikk ordre om å sykle til fryseriet for å hente en pakke kjøttkaker, var veien besynderlig mye lengre. Det ble flest slike turer, for nå skulle alt fryses. Ikke minst etter at folkehelten Rolf Kirkvaag skapte landesorg da han sluttet med lørdagskosen i dampradioen for å lære det norske folk å fryse ned allslags matvarer. Litt senere ble det lignende fryseri både hos Leif Holmen på Haraldreina og John Stræte i Prestmoen, som var våre nærmeste butikker.
Av en eller andre grunn laget vi etterhvert mindre iskrem selv, og kjøpte ferdigis istedet. Barn av i dag aner ikke hva de går glipp av.
Siste kommentarer