Siste kommentarer

Sydfrukt i grøfta

Epler hadde alle. De vokste i hagene til folk, og smakte best når i knabbet dem. Epletyveri var forsåvidt tyveri på linje med andre slags tyveri, men ikke riktig så simpelt likevel. Epleslang var liksom noe alle gutter måtte gjennom for å bli menn.Jeg ble mann.

Jeg ble det gjennom en rekke ytterst spennende ekspedisjoner hvor de mest farefylte alltid var de beste. Greide vi å få en rasende hageeier til å storme ut av huset for å få tak i epletyvene en sen høstkveld, så var det strålende. Ingen brydde seg noe særlig om smaken på eplene, men dramatikken omkring innhøstingen var desto mer avgjørende for hvor vellykket epleslangen var.

Men epler hadde altså alle. Høyt hang de, og sure var de.

Annerledes var det med sydfrukter. Appelsiner var dyrt og eksotisk. Var foreldrene i godlune, så kjøpte de inn et halvkilo appelsiner til helga. Så kunne det skje at en appelsin ble delt i to, og hver halvdel fikk en sukkerbit i midten før den ble overlevert til lille Lillemor og enda lillere Bjarne. En halvdel til hver, en sukkerbit til hver.

Dette var flotte greier. Og så med en sukkerbit, da gitt!

Dette møtte vi barnetimen i NRK med. Det var all mulig grunn til å glede seg til ukeslutt lørdag kveld når det kunne feires med halv appelsin med hel sukkerbit.

Likevel – epler og appelsiner var godt nok, men traurige greier sammenlignet med bananer. Dette var rotekte sydfrukt med smak av bastskjørt og strandsynd, begge deler visstnok herlig. Hendte det en sjelden gang at det vanket en hel, eventuelt en halv banan, så skrapte vi alltid av det tynne laget med banankjøttet på innsiden av skallet. Det smakte bittert, men litt godt likevel.

Dyrt og hellig lovte jeg med selv at som voksen skulle jeg spise banan hver eneste dag. Uten å skrape banankjøttbiter av innsiden av bananskallet. Siste delen av løftet har jeg holdt, men kanskje ikke det første.
Vi hadde stor bananfest ved Ydstibekken øst for Mæhlen bru engang. I løpet av noen minutter gikk ordet blant guttene i Prestmoen: “En bananbil har veltet i Ydstibekken!!!”

Da jeg andpusten kom dit, lå ganske riktig en Volvo lastebil på siden nede ved bekken. Sjåføren satt uskadd på ei gresstuve. Til å begynne med brydde han seg lite om lasten sin. Han var sikkert lettere sjokkskadet, men glad til over å ha berget liv og lemmer. Dette tolket vi som at bananlasten var fritt tilgjengelig. Her så vi sjansen til endelig å kunne stille bananhungeren totalt.
Jeg hadde møtt en rekke kamerater fullastet på vei hjemover, ennå mens jeg var på vei mot lastebilen. De bar tungt, og ropte lykksalige at det var mye mer banan å hente, så jeg fortsatte fremover mot lastebilen mens jeg frydefullt tenkte på mulighetene som lå i et slikt havarai.

Vel fremme så jeg at ryktene slett ikke overdrev. Men jeg oppdaget raskt at bananglupske gutter var blitt mye mindre velkommen hos sjåføren. Han begynte å komme til hektene igjen etter at den første skrekken hadde lagt seg, og nå kom det noen mumlende protester mot at vi forsynte oss med hele bananklaser.

Farsken også! Mens de første guttene på ulykkesplassen hadde tatt med så mye banan som de bare kunne bære, uten at sjåføren hadde sagt noe som helst, så var bananlasten plutselig blitt så viktig for ham nå.

Jeg la en rask plan. Så spurte jeg ham troskyldig om hvordan det hadde gått til at han kjørte ut av veien og veltet?

Sjåføren fikk full tenning med en eneste gang. Jo, her var jo veien så forbasket hullete, derfor hadde han kjørt slalåm mellom de verste kraterne for ikke å riste i stykker både bil og last. Og så var veien så forbasket smal, og så var veikanten så forbasket svak, og så hadde han kommet utfor kanten. Forbasket også!

Jeg uttrykte stor medfølelse. Jo, sant nok, veien var virkelig dårlig. Jo, den var fryktelig smal her. Jada, det var lett å se at veikanten var uforsvarlig smal. Det var ansvarsløst av veivesenet å ikke gjøre noe med veien her.

Mens jeg uttrykte stor enighet med sjåføren, så jeg hvordan han kviknet litt til. Det gjorde nok godt å få litt mental støtte, selv om det bare var fra en liten gutfarsk.

Praten gikk frem og tilbake om dårlig vei, om slitsomme dager bak rattet, og gode Volvo lastebiler, ja om litt av hvert, mens sjåføren ventet på bergingsbilen.

Etterpå kunne gutfarsken bare forsyne seg med bananer. Lykkelig gikk han hjemover med en diger klase av verdens beste frukt. Den dagen spiste jeg nok ikke middag, tenker jeg.

Ikke skrapte jeg av innsiden av bananskallet, heller!

Neste: Låveliv