Ku-menyen besto først og fremst av høy. Og det betydde en verden full av muligheter. Iallfall for 50-årenes Prestmoen-unger.Første sett av muligheter var i høyonna. Vi måtte naturligvis hjelpe til med å få grønt gress hengt opp til tørk på hesjene, hvilket var mest slit og lite moro. På varme sommerdager rant svetten i strie strømmer på hesjerne, og aldri smakte ripsbærsaft så godt som da.
Straks hesjene var ferdige, begynte moroa. Hesjene sto der oppmarsjert på eikra, og formelig inviterte til gjemsel. Du kunne gjemme deg bak hesjene, eller under hesjene. Det ble mye “Gi lyyyyd!!!”-roping av dette.
Etter noen uker skulle det tørre høyet til låven. Til å begynne med brukte vi hest og høyvogn. Ungene ble satt til å beintråkke høyet i vogna, og denne jobben gjorde føttene myke som gele til slutt. Så var lasset fullt, og vi la oss frydefullt på ryggen og studerte godværsskyene mens vi duvet hjemover mot Moa. Sola varmet, det luktet godt av hest og høy, svalene lekte elegant på insektjakt, velsmurte vognhjul klasket mot akslingen. Perfekte sommerøyeblikk i en fredfull verden.
Vel fremme slet Svarten seg opp låvebrua på vestsiden av låven, og lasset ble veltet av inne på låven. Deretter ble høygaflene brukt til å kaste høyet rundt om i låven. Dette var arbeid for voksne karer, men vi ungene måtte igjen trå til, bokstavelig talt. Høyet skulle jo pakkes sammen for å få inn mest mulig.
Senere brukte vi traktor og silosvans til å kjøre hjem høyet. Raskt og enkelt, men selv jeg som etterhvert fikk kjøre traktoren, savnet nok av og til den gode følelsen vi hadde da vi lå på høylasset på turen hjem.
Så kjøpte pappa høykanon. Denne ble montert på sørsiden av låven, ned mot gjødseldynga. Fra høykanonen gikk det et digert rør opp til låven, og videre innover. Det var bare å gafle høyet ned i høykanonen, som hadde en stor elektrisk motor og kraftige vifter. Lufta blåste høyet oppover røret og langt inn i låven. Der kunne vi snu røret hit og dit, slik at høyet blåste dit vi ville ha det.
Snakk om fremskritt! Traktor til å kjøre hjem høyet, vifter til å blåse det opp i låven!
Det ble temmelig livlig inne på låven med denne kraftige luftstrømmen som uavlatelig pumpet høyet innover. Her var det lite høvelig klima for sarte sjeler med anlegg for høysnue eller astma. Derimot var dette uimotståelig for gutter med teknisk interesse. Fortsatt måtte vi tråkke i høyet for å pakke det sammen, men slitet i dette tunge arbeidet ble nesten glemt i iveren over å følge med høykanonens innsats.
I matpausene lurte vi oss til ymse forsøk. Først startet vi høykanonen og lot den gå seg tom for høy. Så stilte vi oss foran utløpet inne på låven, og kjente hvordan luftstrømmen presset kjeften åpen så kinnflesket este ut som en tivoliballong. Vi lo oss skakke av alle de rare fjesene.
Andre høykanonleker gikk ut på å ake ned røret fra låven. Det gikk i rasende fart nedover, og vi måtte passe på å bremse mot slutten så vi ikke braste inn i vifta, som riktignok ikke gikk rundt akkurat da.
Den suverent flotteste høykanonleken var å sitte inne i høykanonen mens vifta gikk. Men dette var samtidig helt vanvittig farlig.
Jeg spekulerte lenge før jeg våget gjøre det. Jeg krabbet ned i kanonen mens vifta sto, og kjente etter hvor mye til plass jeg hadde foran viftebladene. Til slutt fant jeg ut at dette var noenlunde trygt. Det var plass nok, og luftstrømmen ville jo presse meg unna vifta, ikke mot den. Da de voksne gikk inn til middag en dag, krøp jeg ned i høykanonen og ba en av de andre guttene om å starte vifta et minutt eller to.
I løpet av tre sekunder befant jeg meg inne i et brølende inferno. Lyden var helt uhyggelig, og skremte øyeblikkelig vettet av meg. Det kunne forresten ikke være stort til tap, så dumdristig som jeg oppførte meg akkurat da. Jeg ville avslutte leken på momangen, men det nyttet naturligvis ikke å kommunisere med gjengen på utsiden. De sto der bare, og lot høykanonen dure og gå den tiden som vi hadde avtalt.
Langt om lenge ga endelig lyden seg, men jeg ble liggende musestille til jeg var helt sikker på at viften hadde stanset helt. Jeg hadde ingen lyst til å avslutte leken med å kappe av meg foten.
Deretter kjempet jeg hardt for å greie å dukke opp av høykanonen med et ubesværet mine. Ingen skulle få glede seg over at jeg var vettskremt et par øyeblikk tidligere.Så jeg sa bare noe om at dette var virkelig tøft, hvoretter de andre guttene selvfølgelig ville ha samme opplevelsen.
Gutt etter gutt dukket ned i høykanonen, og gjennomgikk samme redselscener som jeg selv. Men ingen røpet med et mine hvor ille det var. Og ingen mistet så mye som ei tå.
Imens satt de voksne inne i huset og koste seg med kjøttkaker og kaffe etterpå, fullstendig uvitende om de livsfarlige høykanon-stuntene våre.
Når høyet var vel i hus, begynte en ny lekesesong.
Fra alle slags avsatser gjorde vi de villeste sprang ut i luften, for så å lande mykt og trygt nede i høyet. Spennende, og samtidig ufarlig.
Men enda mer spennende, og like ufarlig, var det å lage huler i høyet. Selv om vi tidligere hadde strevd med å trampe høyet sammen, var det fullt mulig å arbeide seg fremover i høyet tvers gjennom låven fra ende til annen. Og hadde du først kommet det gjennom en gang, så etterlot du deg en hule. Etterhvert gikk det dermed huler på kryss og tvers i høyberget. Noen steder utvidet vi hulene til rom hvor flere av oss ungene kunne oppholde seg samtidig. Disse rommene fikk ofte navn.
En mer fantastisk arena for å leke gjemsel er det knapt mulig å finne, iallfall sålenge man er klaus-fri.. Det var naturligvis stupende mørkt inne i høyhulene, og bare en anelse lys når vi krabbet langs vegger av bord med rause mellomrom. Men vi hadde ofte med oss fjøslykter, som var batteridrevne etterlatenskaper fra tyske krigsokkupanter på Værnes flyplass. Dessuten kunne vi høre lyder fra den vi jaktet på, når vi bare kom i nærheten.
Den som prøvde å komme seg unna, kunne lage en blindtarm i hulesystemet. Da kunne jegeren krabbe forbi med noen centimeters avstand, uten å merke noe som helst. Ble jakten for vanskelig, måtte jegeren pent be om litt hjelp: “Gi lyyyyyd!”. Et kort kauk fra byttet fikk jakten igang igjen.
De voksne ga streng beskjed om at vi for all del aldri måtte legge igjen noe “kvast” i høyet. Vi lekte jo midt inne i spiskammerset til krøttera, og det var ikke noe særlig om vi mistet saker og ting som kunne skade dyrene. Advarsel mot fyrstikker tror jeg derimot ikke at vi fikk. Det var innlysende at det var tabu i låven.
Lenge etter at høyet var i hus, hadde vi selskap i låven av svalene. Disse mesterflygerne suste rundt ørene våre hele tiden, på vei til eller fra tallrike reir oppunder låvetaket. Utendørs var det alltid morsomt å følge svalene på insektjakt. De holdt høyt tempo, og manøvrerte imponerende sikkert mens de kastet seg rundt for å fange lekkerbiskene.
Svalene var uten tvil favorittfuglen vår. Nå til dags er det lite å se til denne fuglearten, og det er litt trist.
Siste kommentarer