Om det var mye arbeid med å få kuforet i hus, var det mye verre å få varene ut av fjøset etter at krøttera hadde brukt det. Det er ubegripelig enorme mengder brukt mat som kyrne sender ut av bakparten sin, det merker du godt når det er du som må få frauen ut av fjøset. Nå til dags står dyra på spaltegulv slik at bruktforet forsvinner ned i dypet, hvorfra det hentes ut maskinelt. Men hos oss var dette noe vi måtte gjøre manuelt. Veldig ofte ble jeg satt til å gjøre jobben.Da måtte jeg pent skyfle ut frauen mellom føttene på krøttera, for å få sakene ned i fraurenna som gikk på tvers bak rekken av kyr og okser. Så var det å skyve møkka bortover denne renna i retning frauhullet i veggen. Jo nærmere hullet du kom, jo mer frau var det etterhvert som stadig flere digre dyr leverte sine bidrag. Til slutt pustet og peste fraugutten ganske tungt, samtidig som han prøvde å ikke gjøre det gjennom nesen. Stanken var infernalsk.
Så var det å ta skuffa, og kaste all frauen ut gjennom hullet. Dette skulle gå fortest mulig, og av og til hadde jeg det så travelt at jeg bommet på frauhullet slik at blautskjiten sprutet rundt ørene mine. Veldig festlig.
Endelig ferdig med møkkajobben, var det å ha på strø hos krøttera. Da jeg var liten gutt, brukte vi oftest torvstrø. Vi hentet tørket torv fra ei myr ved Resve. Senere år ble det brukt sagmodd fra Hebos. I alle fall var det godt å gjøre strøjobben. Da ble det så tørt og fint for ku og okse, og rent trivelig i fjøset.
Jeg brukte også ofte å gjøre rent hos grisene. Samme trasige jobben med å få ut illeluktende skjit og urin, like trivelig å få det tørt og fint til slutt. Jeg er helt sikker på at grisene gryntet fornøyd over å få forbedret bingeforholdene sine.
Frauen lå i “dyinna” utenfor sørveggen på fjøset. Vi hadde utedoet vårt over denne dyinna. Det ble digre berg ut av all frauen. Disse bergene ble kjørt ut på åkeren. Tonnevis med fin-fin gjødsel.
Men om frauen luktet ille når den ble kastet fersk ut av fjøset, så luktet den hundre ganger verre når den hadde gjæret inne i dyinna i halvårsvis. Til å begynne med lastet vi opp bikkvognene med fraugaffel, senere heldigvis med lasteapparat på traktoren. Det krevde sterk konsentrasjon for å hindre tankene i å ta motet fra deg under dette arbeidet. Utpå åkeren bikket vi av lasset, og spredde det utover med fraugaflene. Fraulukta forpestet hele Prestmoen. Men ingen sa noe på det, for slik var det bare.
Så fikset pappa ei spesiell frauvogn, som spredde møkka utover åkeren mens vi satt der fremme på traktoren. Lukta var like ille med maskinell pålessing og spredning, men nå hadde vi i det minste ikke så plagsom nærkontakt med ufyselighetene.
Fremtiden meldte seg overalt!
Siste kommentarer