Det er ikke sant at verden går fremover, fordi den ikke har noe annet sted å gå. Av og til går verden bakover. Det gjelder ganske bestemt når vi snakker om godterier. De smakte bedre i de bokstavelig talt gamle, gode dagene. Dette har tre årsaker.
For det første så fikk vi mindre godsaker enn unger nå til dags, og derfor smakte det så mye bedre de sjeldne gangene skjebnen skjenket oss godterier.
For det andre så er det vel slik at smakssansene er best utviklet i yngre dager, selv om jeg fortsatt synes at mye er godt. Veldig godt.
Men for det tredje så lager de ikke Tarzan lakris lenger. Denne lange, slanke og ramsvarte deiligheten var favorittgodteriet når vi kom oss på kino. Svart og rødt papir var tvinnet sammen i hver ende av lakrisen. Det var bare å trekke papiret i hver ende, så snurret papiret rundt og åpenbarte lakrisen.
Det var den perfekte lakris. Rette smak, rette farve, rette form, rette hardhet. To tynne hull gikk gjennom lakrisen, slik at du kunne blåse gjennom den. Den varte lenge i munnen. Med rette teknikken kunne en eneste lakrisstang vare halve kinoforestillinga.
Med årene ble det mindre lakriskjøp. Jeg oppdaget ikke at Tarzan-lakrisen hadde forsvunnet før lenge etterpå. Siden har jeg prøvesmakt hundrevis lakristyper, og mange av dem har vært riktig gode. Men ingen har helt nådd opp mot Tarzan.
Lørdagskveldens godteri var smått stell etter dagens normer. En halv appelsin med sukkerbit, senere en bitteliten pakke rosiner eller en enda mindre pose peanøtter. Så kom Barnetimeposen med assortert utvalg godsaker. Avanserte greier.
Ennå husker jeg jubelen da vi oppdaget at IFA-pastillen hadde kommet i ny utgave. “IFA salt” het den, og bunnfarven på pastillesken var hvit istedet for den vanlige svarte. Det var Lillemor som introduserte den i familien Vestmo. Jeg fikk prøvesmake både en og to og tre pastiller, og syntes at dette var flotte greier.
Vi spekulerte mye på om de virkelig hadde blandet salt i pastillene. Sukker var godt, men salt smakte – ja, salt. Men det sto da vitterlig “Salt” på eskene, så vi måtte jo erkjenne at det likevel var saltet som gjorde smaken så god. Merkelige greier.
Denne epokegjørende nyvinningen ble lansert i slutten av femtiårene, tipper jeg. Siden da er både vanlig IFA og IFA salt produsert akkurat likedan. Og smaker akkurat like godt.
Kanskje var det IFA-suksessen som fikk en konkurrent til å lansere Tato-pastillen. Den var nokså lik, og skulle altså være så fristende at du rett og slett måtte ta to pastiller hver gang. Vi syntes nok at Tato var litt mer moderne enn IFA, så iallfall jeg gikk over til nysorten lakrispastill. PP var en annen type, men den ble regnet mer som en voksen-pastill.
Peanøtter dukket først opp i løs vekt. Vi kjøpte dem i hvite spissposer og med skallet på. Det smakte jo best når vi tok av skallet, men det var mulig å spise skallet også. På denne måten drøyde vi ut posen i det lengste. Potetgull fantes ikke. Til jul ble det kjøpt inn forskjellige slags nøtter, fiken og dadler.
Mange andre godsaker fra vår barndom lages også fortsatt. Alle har jo smakt Freias Firkløver og Melkesjokolade, for ikke å snakke om Kvikk-Lunsj. Bare omslaget er littegrann forandret på alle disse årene. Mandelstang og Lohengrin er andre klassiske sjokoladesorter som finnes den dag i dag.
Men det er mest oss halvgamle som fortsatt kjøper dem. Våre egne barn ser på “våre” godterier som en slags medisin for geriatriske grensetilfeller. De gumler på sine fryktelige, nymotens godterier som smaker ekstremt søtt, ekstremt salt, ekstremt sterkt, eller har illesmakende tilsetninger og forferdelige navn som “Hengende pupper” eller “Hundebærsj”.
Verden går snart under, det er iallfall helt sikkert.
Siste kommentarer