Alle gutter fisker. Iallfall gjorde alle gutter det i Prestmoen i 1950-årene. Selvfølgelig fisket vi. Der var jo elva, og her var vi!Kastøra rett ned for Mæhlen bru var vårt fiskeeldorado. Vi spurte aldri noen om lov, og ingen sa noe som helst til oss. Det var en selvfølge at guttene skulle få fiske, annet kan iallfall ikke jeg huske.
Det var riktignok så som så med fiskeutstyret. Et snøre og en krok, det var som regel det hele. Men det var også nok. Et lite tre ble utmerket fiskestang, og mark fant vi overalt.
Så ble vi litt mer avanserte, og begynte med sluk. De heldigste av oss fikk kjøptsluker, andre måtte lage sluk selv. En høvelig blank metallbit og vanlig markkrok fikk gjøre nytten. Stang med snelle var det uråd å tenke på, så vi brukte hermetikkbokser. Lokket ble tatt av, kanten grundig banket sammen så vi ikke skulle skjære oss. En passe lang trekjepp ble satt inn på tvers i den åpne enden, og spikret fast i hver ende . Så festet vi snøret til denne kjeppen, og snurret det rundt boksen.
Da hadde vi utstyr bra nok. En passe lang kveil ble holdt i høyre hånd, mens venstre hånd grep rundt kjeppen i hermetikkboksen. Høyre hånd kastet snøret ut, og så holdt vi boksen mot elva slik at snøret fritt fikk løpe ut.
Når sluken plasket ned et godt stykke ut i elva, var det bare å linne snøret inn på hermetikkboksen igjen. Nå var kunsten å gjøre dette i rett hastighet, for laksen lot seg ikke lure av sluker som gikk for fort eller for sakte.
På denne måten fikk vi faktisk en god del ørret og smålaks. Men jeg brukte skikkelig stang da jeg tok mitt livs fisk. Hjemme var det nemlig ei svart metallstang med ordentlig snelle, og den fikk jeg etterhvert allernådigst låne. Jeg tok mange fine steikfisker med denne stanga.
Så engang kjente jeg plutselig fast fisk. Fast tung fisk! Den raste opp og ned elva, og jeg hadde slett ikke vett på å håndtere en slik sværing. Jeg bare sveivet inn det forteste jeg kunne.
Alle kameratene kom løpende for å følge dramatikken på nært hold.
Jeg fikk fisken helt inn på grunna, like foran føttene mine. Det var en feit og fin laks, og jeg trodde knapt mine egne øyne.
Men plutselig løsnet sluken og skvatt opp i lufta. Fisken var løs! Den slo et forsiktig slag med sporden, og skjønte ikke straks flaksen sin.
Torbjørn reagerte lynkjapt. Han kastet seg rett over fisken så vannet plasket over oss alle, og satte fingrene inn i den glatte kroppen. Med et rykk fikk han slengt laksen godt inn på tørt land.
Laksen var min!
Jada, det var mye takket være Torbjørn som rettet opp litt av tabben sin med verdens dyreste Mora-kniv som han mistet for meg, men det var nå jeg som var fiskeren, da. Jeg kan ikke huske at noen av de andre guttene på den tiden hadde tatt maken til storlaks.
Etter en lengre beundrings- og kommentarrunde ble fisken hektet inn på ei V-grein fra et tre, jeg slengte fisken på ryggen og tok fatt på triumf-ferden hjemover til Moa. Gjennom Prestmoen kjente jeg hundre blikk på meg, og brisket meg noe skikkelig.
På Moa ble det stor oppstandelse over litjguten som hadde tatt slik en stor fisk.
Den var enten 2,5 eller 3,5 kilo, jeg husker ikke riktig. Skulle jeg i dag ha tatt en laks som var forholdsvis like stor som meg selv, ville det blitt ny lakserekord i Stjørdalselva.
Siste kommentarer