Jeg er da ingen typisk forbryter. Men jeg har mine svin på skogen. Et av dem var ørret i Voldsbekken. Jeg tyvfisket der. Jeg gjorde det med vitende og vilje – og med stor entusiasme. Ørreten går opp i bekkene for å gyte. Det skal den få lov til i fred og mak, sier loven. Vi mente at det kunne da ikke være så farlig om bare vi fisket bare litt.
Lystring er rette måten å ta fisken på når den går opp i småbekkene. Vi snekret oss lyster selv. En stang med tredve centimeters trefjøl på tvers på den ene enden. Så slo vi firtoms spiker gjennom denne trefjøla, så den ble til en slags gigantisk gaffel.
En kveld var vi klar til dyst. Vi samlet oss på Moa, vi guttene.Det var Jonnemann, Torbjørn, og jeg lurer på om ikke også Oddbjørn var med. Mamma stakk til meg en Firkløver med ordene: “Den kan du spise hvis du blir nervøs”.
Det var en nokså overraskende beskjed. Jeg hadde egentlig ventet å få skjenn fordi vi skulle avgårde på ulovligheter, og så fikk jeg tvertimot en Firkløver , som slett ikke var hverdagskost og knapt nok helgekost.
Så snek vi oss av gårde. Det nyttet ikke å sykle langs veien, for alle og enhver som oppdaget tre-fire gutter med hver sin lyster, ville skjønne hva dette dreide seg om. Så vi gikk over Ydstinesjordene, godt skjult av høstmørket. Vi lurte oss gjennom Berskleiva, og dukket ned i skråningen for ikke å bli sett fra Berri.
Endelig var vi fremme ved Voldsbekken, og fortet oss ned. Voldsbekken har gravd seg godt ned i jordsmonnet, og har laget en dyp V-dal. Nederst i V’en gikk altså bekken, og oppover i skråningen på begge sider var det masse trær. Der nede var vi godt i skjul.
Vi hadde langstøvler på oss, og begynte å vasse i bekken mens vi lyste med lommelykter på vannet foran oss. Dette lyset hypnotiserer fisken på et vis. Den blir paralysert og prøver ikke å stikke av, men står stille i vannskorpa.
Denne kvelden tok det en stund uten at vi så snurten av fisk. Hele tiden skottet vi nervøst ut i det stummende mørket rundt oss, og følte oss svært lett synlige der vi gikk rundt med lommelykter. Mon tro om ikke Reinert Vold kunne se lysstrålen bli reflektert av trærne som stakk over bekkedalen? Hysj, var det ikke en kvist som knakk der borte? Var det Ola Vold som kom for å ta oss?
Vi slukket lyktene og var musestille lenge. Nei, det var visst ingenting likevel.
Det spennende lysterfisket fortsatte. Og etter en stund så jeg plutselig at kvisten i bekken foran meg ikke var en kvist, men ryggen på en fisk som sto helt stille i vannet og sikkert spekulerte på hva som var på gang.
Jeg gikk uendelig forsiktig fremover mens jeg passet på å holde lyset rett mot fisken. Sakte, sakte kom jeg nærmere. Fisken sto fortsatt bom stille, og lot meg komme på et skritts avstand.
Så løftet jeg lystra, og kylte den i ryggen på fisken. Litt for sent skjønte den hva som skjedde. Den sprellet voldsomt, men til ingen nytte. Jeg vippet lystra rundt slik at jeg fikk fisken opp. Triumferende løftet jeg lystra med fisken øverst, og kauket jublende til de andre. De kom løpende nedover bekken så vannet plasket. I noen sekunder glemte vi alle forsiktighetsregler for tyvfiskere, og snakket i munnen på hverandre hvor flott fisk det var.
Og det var det virkelig. Ikke så stor som rekordlaksen min i Stjørdalselva, riktignok, men en storartet ørret var det. Hjertet dunket av fangstglede.
Brått husket vi hvor vi var, tidde bom stille og slukket alle lys igjen. Nå var vi nesten sikre på at Reinert eller Ola ville komme trampende for å sjekke levenet nede i bekken.
Men nei, fortsatt hørte vi ikke annet enn suset fra tretoppene i beksvarte natta. Ingen kom.
Vi lystret en stund til, og de andre fikk også fast fisk. Jeg mente at jeg var litt nervøs, så jeg spiste Firkløver-sjokoladen.
Siste kommentarer