Jeg var den franske revolusjons siste offer, hundreognoenogseksti år etter at de kappet hodet av Robespierre. Jeg unngikk guillotinen. Men det gikk hardt ut over skolten min også.Olav Sonstad var en OK lærer, som tok sin oppgave alvorlig. Veldig alvorlig. Undervisning var høytidelige saker hvor tøys og slendrian ikke hørte hjemme. Blant hans lærerteser var at elevene skulle stå foran tavla når vi ble hørt i leksene. Her var det aldeles ikke snakk om å spørre ut i luften, og overlate til ivrige hender å komme med svaret. Heller ikke var det aktuelt å få sitte når svaret skulle avgies. Det var ikke engang bra nok å stå ved siden av pulten.
Nei, det foregikk slik at Sonstad først pekte ut hvem av oss som skulle høres i leksene. Så måtte vedkommende forlate sin trygge pult og stille seg ved siden av kateteret, med ansiktet vendt mot klassen.
Muligens var dette helt greit for noen elever. Men jeg tror at de aller fleste syntes det var litt trasig å stå der på denne måten. En ting var om du kunne leksene godt nok, noe annet var at neppe noen var såpass scenevant at man kunne stå ubesværet foran hele klassen.
For sjenerte meg var det et helvete. Jeg mislikte meget sterkt å stå der til almenn begloing. Hver dag gruet jeg sterkt for at jeg skulle bli plukket ut til å stå ved kateteret. Dagens skolebarn burde prøve dette systemet et par dager, bare for å skjønne hvor heldige de er.
Men det var altså den franske revolusjon det handlet om. Det var høsten 1959, jeg var 13 år, og hadde nettopp begynt i syvende klasse, som var storklassen på Haraldreina. Vi hadde historietime, temaet var gallernes store revolt, og Sonstad plukket ut Vestmo junior.
Frem til kateteret!
Jeg tror nok at jeg kunne leksene brukbart. Som regel gikk den delen av avhøret ganske bra. Det var selve situasjonen som plaget meg så intenst. Og denne gangen fikk jeg slik en rar følelse i hele kroppen, nesten som om jeg var utenfor meg selv. Merkelige greier. Hva var det som skjedde?
Men jeg fortsatte å stotre frem beretningen om revolusjonen. Jeg kom frem til stormingen av fengselsborgen Bastillen, som jeg kom til å kalle for “Basillen”.
Sonstad avbrøt meg smilende. – Nei, ikke Basillen, men Bastillen, Bjarne. En basille er jo en bakterie, det!
Klassen åpnet latterdøra på vidt gap. Ha-ha-ha!! HA – HA – HA !!!
Og Bjarne gikk i gulvet med et brak.
Denne forsmedelsen var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Senere forsto jeg at jeg hadde vært besvimelsen nær allerede før stormingen av fengselet. Latterbølgen lammet hjernen helt.
Jeg husker faktisk smellen idet ansiktet mitt klasket i gulvet. “Merkelig smell”, tenkte jeg. Så ble det helt svart. Ikke så rart, det, ettersom jeg sto oppe på avsatsen foran tavla, og bikket rett fremover slik at hodet traff gulvet nedenfor.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå der besvimt. Kanskje bare noen sekunder, kanskje et par minutter. Men til slutt anset jeg at jeg lå på ryggen og hadde en uvanlig utsikt opp mot undersiden av stoler og pulter. Litt lenger opp var det en tett ring av klassekamerathoder, som stirret med vidåpne øyne ned på meg. Helge Sæther kauket bråkjekt: -RAMLA DU, BJARNE? spurte han nokså overflødig. Den høye lyden gjorde så besynderlig vondt i hodet mitt.
Sonstad løp og hentet bilen sin, den flotte Volvo 544′en av første årgang, nemlig 1957. Fargen het California-beige, det hørtes så fint ut. Etter en stund kom jeg såpass til hektene at han kunne hjelpe meg ut i bilen, og så kjørte han meg hjem mens alt skramlet så rart inni hodet mitt. Nå hadde jeg virkelig minst en skrue løs.
Fra Moa ble det ringt etter lege. Mens vi ventet på ham, tok mamma av meg sko og sokker. Så vasket hun føttene mine godt. Det gikk jo ikke an å la doktoren se svartskitten mellom tærne og på hælene. Litt kattvask under armene og på halsen ble det også. Så var jeg iallfall noenlunde presentabel.
Og så kom doktoren. Det var antagelig dr. Øvstaas, eller kanskje dr. Arntzen. Men jeg tror ikke det var Arntzen, for han brukte å buldre ut sterke klarmeldinger, og det ville jeg ha husket den dag i dag.
Doktoren fant ut at gutten måtte på sykehus. Det hadde jeg slett ikke regnet med, og jeg likte tanken dårlig.
Det ble bestilt sykebil. Ingen Stjørdals-ambulanse sto klar til å rykke ut den gangen. Nei, det kom en helt vanlig Mercedes Benz-drosje. Baksetet ble tatt ut, det ble også skilleveggen mellom bagasjerom og kupe. Så ble jeg lagt på båre, som ble lempet inn i bilen gjennom bagasjeromsåpningen. Jeg lå med hodet mot forseteryggen.
Et blålys og et skilt med “SYKEBIL” ble festet på taket. Så satte bilen kursen mot Innherred sykehus på Levanger. Jeg ble litt skuffet over at det ikke var noen bæbu-sirene, og ikke kjørte sjåføren spesielt fort heller. Men først og fremst lurte jeg på hva som ventet på sykehuset.
Det viste seg at jeg hadde brukket kjevebeinet på begge sider, slått sprekk i beinet på midten, trommehinnene var sprukket, og jeg hadde pådratt meg hjernerystelse. Jeg måtte fraktes pr. sykebil til tannlege Tangerud, som låste fast kjevene med ståltråder og gummistrikk. Dette var det nærmeste man kunne komme spjelking av kjevebeinet.
En hel måned ble jeg på sykehuset, og i over tre uker hadde jeg kjevene fastlåst. Dette er en meget effektiv slankekur, som jeg kanskje burde vurdere igjen. All føde måtte slurpes inn mellom sammenbitte tenner, og da ble menyen forholdsvis begrenset. Det gikk på suppe og finmoste fiskeboller.
Jeg lå på en sal med syv-åtte andre gutter.
De første dagene var jeg nokså molefonken, men etterhvert ble det ganske fint å være pasient på sykehuset. Vi ble gode kamerater, vi pratet og leste, og noen av oss kunne også leke litt. Legene var riktignok fryktelig upersonlige og virket svært strenge. Men de andre på sykehuset var trivelige, og sykesøstrene visste nesten ikke hva godt de kunne gjøre for at vi skulle ha det bra. Så kom det av og til besøk hjemmefra, og noen av kameratene var med et par ganger.
Et spennende høydepunkt var da en 12-års gutt i nabosenga oppdaget at han hadde ni rett i tipping da ni kamper var spilt. Alle guttene og sykesøstrene ventet spent på resultatet av de tre siste kampene. Den tiende kampen gikk også inn, men ikke den ellevte. Men han endte faktisk med elleve rette, og vant flere hundre kroner. Det var flott, og ekstra spennende var det jo at det var ulovlig for en 12-åring å delta i fotballtipping. Han fikk nå ut pengene likevel.
Langt om lenge kunne jeg dra til Tangerud igjen, og fikk fjernet både gummi og ståltråd i kjeften. Jeg greide nesten ikke å åpne munnen til å begynne med. Da jeg kom tilbake til sykehuset, hadde de ordnet med festmat til meg. De syntes nok synd i gutten som ikke hadde spist skikkelig på tre uker, og disket opp med et kjempemåltid. Da var det fest i guttesalen!
Noen dager etterpå var jeg på plass på Haraldreina igjen. Det var mye hoijing blant kameratene da de så meg, men Sonstad merket liksom ikke at jeg var tilbake. Han blåste i plysterpipa, og vi stilte oss på geledd foran trappa, før vi gikk inn i klasserommet. Først da vi satt på plassene våre, lot han seg merke med at jeg var på plass: – Nei men Bjarne, er du kommet tilbake igjen?
Så måtte jeg fortelle både ham og hele klassen hva jeg hadde opplevd mens jeg var på sykehuset. Jeg kunne forsikre at jeg hadde deltatt i undervisningen på sykehuset, men jeg var jo lei meg over at jeg ikke hadde vært på plass under høstens friidrettdager for folkeskolene i Stjørdal. Da kunne jeg blitt den første fra Haraldreina som oppnådde gullmerket med flagg. Nå ble det istedet Arne Olav Sørmo som sto for den prestasjonen.
Jeg opplevde ikke flere ganger å bli kommandert frem til kateteret for å bli hørt i leksene.
Siste kommentarer