Jeg syklet hjemover fra Stjørdal, og var kommet til Prestgårdsjordet da en grønn BMW suste forbi. Det var slett ikke så få biler på den tiden, men vi hadde bare vår trofaste, gamle lastebil. I Prestmoen var det kanskje to-tre personbiler på den tiden, iallfall ikke flere. BMW’en fikk meg til å sukke. Heldiggriser, som kjørte slike fine personbiler! Ny var den visst ikke, men det var nå en solid og flott bil, da!Da jeg kom hjem, så jeg at den samme bilen sto parkert på gårdsplassen hos oss. Ja, så var det vel en eller annen agent, da, som solgte forsikring eller kjøkkenutstyr eller hva det nå skulle være.
Da jeg kom, hørte jeg ganske riktig at det var snakk om kvalitet og pris. Men jeg forsto ganske raskt at her var det hverken livspolise eller gardintrapp det gjaldt, men nettopp bilen på gårdsplassen. Pappa vurderte personbilkjøp!
Hårene reiste seg i nakken på meg, mens jeg musestille satt i en krok og fulgte forhandlingene med åndeløs spenning. Etter en tid ble det snakk om prøvekjøring, og pappa vinket meg med. Ut i Prestmoen, over Prestgårdsjordet hvor denne uoppnåelige superbilen hadde kjørt forbi meg bare en halvtime tidligere.
Veien var ikke asfaltert den gangen, tvertimot var det en hullete grusvei, og vi la alle merke til at selgeren hadde helt rett når han påpekte at denne bilen behersket slike dårlige veier særdeles uanstrengt. Den fløt over alle humpene nesten uten at vi merket dem. -Torsjonsfjæring! sa selgeren triumferende. Og vi skjønte at det var forklaringen på bilens mystiske evne til å glatte ut veien så den lignet et stuegulv. Men jeg hadde ingen anelse om hva torsjonsfjæring var.
Selgeren var Sverre Gjølmesli, som i et par mannsaldre jobbet hos Grendahl Auto og solgte mest VW-bobler. Han var stor mann i motorsportskretser, fordi han før krigen kjørte speedway og var blant de aller beste i landet. Senere var vi en tur hjemme hos ham og så pokalene som dekket nesten en hel vegg.
Da jeg forsto at dette var en fordums speedway-helt som jeg selv riktignok aldri hadde hørt om, steg beundringen for mannen omtrent til samme høyder som beundringen for bruktbilen som han ville selge til pappa.
Bilen hadde BMW-merker, men egentlig var det litt juks. For denne bilen var laget i Eisenach, hvor BMW hadde en fabrikk før krigen. Etter krigen lå Eisenach i Øst-Tyskland, mens den egentlige BMW-fabrikken jo er i Bayern i Vest-Tyskland. Derav navnet BMW, som står for “Bayerische Motoren Werke”. Etterkrigsbilene fra Eisenach-fabrikken ble av de nye kommunistiske eierne kalt for “EMW”, men omdøpt på kaia i Oslo av importøren som skjønte at BMW-navnet solgte bedre enn østtyske EMW. Uansett så var bilen basert på førkrigs BMW-konstruksjoner, og viste seg å være riktig bra.
Etter litt om og men, så ble det handel til slutt, og familien Vestmo hadde tatt et nytt steg inn i den nye tid. Det ble mange fine turer, til og med en lang ferietur nordover Sverige, innom Finland og over til Skibotn, ifølge med Alf og Mali Myrvang i en VW-boble.
Etter en tid var det nok tunge tider på Moa, for plutselig var bilen borte igjen. Det var sikkert for mange regninger på samme tid. Men ikke så veldig lenge etter det igjen kjøpte pappa en BMW igjen, akkurat lik den første. Denne BMW’en hadde vi i mange, mange år. Og det ble den bilen som jeg kjørte da jeg endelig ble 18 år og fikk førerkort.
Da ble den raskt utslitt…
Siste kommentarer