Den som er født i 1946, husker godt flyene fra starten av 1950-årene og utover. Iallfall hvis han var flyinteressert. Og det var jeg – så til de grader. Mekaniske saker i lufta var pr. definisjon et materialisert eventyr. Noen år etter den store krigen var det forsatt en mengde krigsfly i aktiv tjeneste, og mange krigsflygere satt fortsatt bak spakene.
Derfor husker jeg godt de legendariske Spitfire-flyene som i dag har fått ry for visstnok å vinne krigen omtrent alene. En gang så jeg også en B17 “Flygende Festning” som kom lavt over husene på Moa. Vi visste at den skulle komme, så det var ikke snakk om å holde seg innendørs før giganten endelig kom dundrende ned dalen. Jeg var voldsomt imponert over dette digre flyet, og skjønte at dette måtte være noe aldeles ekstra ettersom det het “Flygende Festning”. Da jeg så kanonene stritte i alle ender av flyet, var det derfor bare som forventet.
På Værnes var det stasjonert både Harvard- og Fairchild-fly, som den militære flyskolen brukte. Harvard-flyet kalte vi for “Den flygende likkiste”. Ikke fordi dette skulle være et spesielt farlig fly, forsåvidt, unntatt hvis motoren stanset. Da falt flyet ned som en stein, mente vi å vite. Og da ble det fort til en likkiste.
Harvard-flyene ga oss mange oppvisninger. Disse krigsflygerne gikk naturligvis litt lei av å være lærer for grønnskollinger som gikk i knebukser under krigen. Så de skremte vettet fullstendig ut av dem noen ganger, når veteranene slapp løs de 600 hestekreftene i flyet og satte igang med villmannsflyging og “luftkamper”, og når de fløy under broer eller barberte tretopper.
Det store underet var i 1953, da de første jetflyene kom. Også den gangen visste jeg beskjed på forhånd, og lurte fælt på om det var sant det som de voksne påsto, at dette flyet ikke hadde noen propell.
Ettet tålmodig venting på bakkekanten hørte jeg til slutt et underlig hvin. Og der kom det propell-løse flyet i voldsom fart og lav høyde. Det vippet vingene opp og ned, akkurat som om det liksom ville hilse til folk. Flygeren skjønte sikkert at det var mange som fulgte ferden hans. Lyden var totalt forskjellig fra noe jeg hadde hørt før, det lignet mest på grisen når vi halte og dro i den for å få den bort til slaktebenken. Til nå hadde det vært den sterkeste lydopplevelsen min, men dette var enda verre. Milde himmel, som flyet bråkte! Og så fort det gikk – uten propell!
Dette var britiske de Havilland Vampire-jagerfly, som ble værende på Værnes i flere år. Det hender jeg ser flyet opptre som veteran på flystevner, og da skjønner jeg jo at jeg begynner å bli veteran selv også. Vampire var i tjeneste i en god del år, men ble snart umoderne i forhold til Thunderjet og Thunderflash, for ikke å snakke om F86 Sabre jet, som var favorittjageren vår. Pent å se på, pilvinger, stor fart. Etter noen år fikk Norge en Sabre-versjon som kunne gå gjennom lydmuren under stup. Ikke rart at vi guttene spikket Sabre-fly av tre. Jonnemainn Modalen var veldig flink til det. Jeg fikk et av ham, metall-lakkert og med amerikanske merker tegnet på med farveblyant.
En vinterdag i 1955 fikk vi et fly i grøfta. Jeg sto på gårdsplassen på Moa sammen med pappa, da vi plutselig hørte en kraftig lyd like nedenfor husene. Det var en høy, ramlende lyd med et kraftig slutt-dunk.
- Det e’ rakett! ropte jeg høyt og løp for å se. Underlig egentlig, at jeg tenkte på rakett. For dette var et par år før den første Sputnik’en, og i vanlig tale var raketter noe som vi skjøt opp nyttårsaften.
Da jeg rundet hjørnet på huset og så ned langs veien, fikk jeg et forbløffende syn. Forbløffende, nifst og dramatisk. For der sto et blågult Fairchild-fly med nesen begravd nede i gjørma i grøfta nedenfor Moa, og med halen rett til værs. Det dampet og røk kraftig fra flyet, og nesten med en gang kjente jeg en stikkende lukt.
- Hain e’ dau! tenkte jeg med meg selv. Ingen kunne overleve en slik bråstopp.
Pappa ropte at han løp inn for å varsle Værnes om styrten, mens jeg nølende gikk nedover bakken mot havaristedet. Jeg hadde ikke noe lyst til å håndtere en dauing.
Til min store overraskelse så jeg plutselig at cockpit-hooden ble skjøvet bakover, og en kar begynte å klatre ut av vraket. Så var han ikke helt dau likevel!
Litt modigere gikk jeg videre nedover bakken. Bak meg hørte jeg opphissede utrop. Det var Sigurd Bidtnes og Jonnemainn og Torbjørn som kom løpende. De hadde sett krasjet hjemmefra. Jeg økte farten mot flygeren akkurat passe slik at jeg kom først frem til ham, men med Sigurd betryggende nært bak meg.
Flygeren vaklet oppover bakken. Han var fullstendig uskadet, men kritthvit i ansiktet. – Jeg må ringe Værnes, sa han hest. – Jeg må ringe Værnes, gjentok han mekanisk.
Sigurd gikk bak ham og løftet opp fallskjermen hans, som flygerne satt på i flyet. Sigurd ville jo hjelpe den stakkars unge flyeleven, men det så litt pussig ut med voksne mannen som gikk bak 20-åringen og bar fallskjermen hans slik like bak rompa.
Joda, pappa hadde ringt Værnes, og det ble straks et herlig oppstyr. Ambulanser, brannbiler, lensmannsfolk. Og ikke minst veldig mange nysgjerrige, som ville høre hva som hadde skjedd. Det var deilig å bli midtpunktet som hadde vært der da det skjedde. For hver gang jeg fortalte historien, ble jeg litt flinkere – og historien litt bedre.
Utpå dagen kom et annet Fairchild-fly lavt over havaristedet. Dette var den uheldige flygeren, som ble pisket opp i lufta igjen for ikke å bli flyredd. Slik mente iallfall vi ungene at det hang sammen. I virkeligheten ante vi ikke hvem som fløy.
Om natta sto militærpolitiet vakt med schäferhund ved flyet. Dagen etterpå gikk jeg på skolen, men oppdaget til min store glede at flyet var det ennå da jeg kom hjem. Her gjaldt det å utnytte siste trevl av sensasjonen. Snart kom kranbil og heiste vraket opp på en eller annen tilhenger, fortsatt med mange tilskuere til stede. Det var nesten litt skuffende å se tilhengeren forsvinne med vraket vårt.
Årsaken til havariet var visstnok at flyeleven hadde glemt at det var to drivstofftanker på flyet. Da den ene tanken var tom og motoren stanset mens han var omtrent over Ydstiberga, fikk han en lettere form for panikk. Iallfall husket han fortsatt ikke å skru over på den andre tanken, og han skjønte fort at han ikke greide å gli flyet helt frem til rullebanen på Værnes. Dermed bestemte han seg for å lande på det mest høvelige jordet som han kunne se, og det var trøa nedenfor husene våre.
Her landet han på tvers av mange dreneringsgrøfter. Dermed gikk det hardt ut over understellet på flyet, som fortsatte helt uten kontroll over Ydstinesveien. Da flyet nådde frem til grøfta, tørnet høyre vinge mot et tre slik at flyet brått svingte rett ned i grøfta. Men da var farten nesten null, og det var årsaken til at flygeren var like hel. Det hadde han nok ikke vært hvis han hadde fløyet seg rett ned i grøfta, slik jeg trodde i første omgang.
Jeg er meget skuffet over mine journalistforgjengere i Adresseavisen. De skaffet riktignok tilveie et fotografi av flyet, men oppslaget på hele saken var ynkelige to spalter. I dag ville det normalt vært en helside og toppen på første…
Siste kommentarer