Et par år senere skjedde en ny flyulykke, men denne gangen med et ytterst tragisk utfall. Norge hadde fått nye jetjagere av typen Thunderjet, og det var to slike fly som passerte i lav høyde over Værnes. Et av flyene fikk visstnok høyfartstall, som de kalte det, flygeren mistet øyeblikkelig kontrollen, flyet kom bort i en høyspentledning, og gikk i elva ved Reppe. Flyet eksploderte, og flygeren omkom momentant. Mange, mange år senere fikk jeg høre av min nåværende svoger Trond Holand at han sto på elvekanten da flyet styrtet. Bakgrunnen var at det var manøver på Værnes, og flyene skulle liksom angripe flyplassen. Trond tilhørte en gruppe som betjente en flykanonstilling som skulle forsvare Værnes. Kanskje var det nettopp denne stillingen som flyene skulle angripe. Alt skjedde så fort. Det første Trond sanset, var at han så et lysende ildkors nede i elva. Så sprutet det vann og olje over ham, så nær var han styrten.
Også denne ulykken så Leif Lyngby fra en spesiell utsiktsplass. Her forteller han i 1999 hvordan han opplevde den:
“Da F-84G krasjet, det må ha vært i 1956, var jeg på Dakota og var på “long finale” på høyde med Hommelvik da Leaden i en to-flys kalte opp nord-øst for Værnes og ba om low-pass over flyplassen.
Tårnet spurte oss om det var greit, og vi svarte at de var god plass , og at vi så dem.
Flyene kommer lavt inn fra nord-øst, men da de nærmet seg flyplassen, roller plutselig nr.1 over på rygg og går i elvebakken .
Det luktet parafin over hele området da vi hadde landet, vi hadde orkesterplass til den tragedien.
Jeg hørte på stemmen at det var Matheson Brun fra Trondheim, jeg kjente ham fra mitt år på Ørland.”
Det er ganske utrolig at jeg var i nærkontakt med tre flyulykker som gutt, og halvannen mannsalder senere får jeg høre historien fortalt av en flyger som opplevde to av dem på nært hold!
Jeg så ikke flystyrten i elva, hørte den ikke heller. Men ryktet gikk rundt i bygda med lynets fart, så det tok ikke lang tid før jeg og to-tre andre prestmoinger kastet oss på syklene, dro over Mæhlen bru og fortsatte nedover mot Reppe.
Dette var fiendeland. Lånkbyggen likte ikke oss, og vi likte ikke dem. Vi syntes at lånkbyggen var litt inful og bondsk, mens de trolig regnet oss for å være halvveis hæsjramp.
Vi dro derfor nødig til Lånke. Men dette var en ekstrem situasjon. Flyvrak måtte vi jo avgårde for å se på.
Vi svingte av til høyre like etter tunnelene hvor vi hadde funnet lunter og fenghetter, og syklet nedover mot Stjørdalselva. Vraket skulle ligge et sted ved elvkanten. Men vi kom bare halvveis ned mot elva før det sto militærpoliti og sperret veien. Her kom ingen videre.
Like ved militærpolitisperringen lå et hjul og hjulleggen fra Thunderjet’en. Det ble vår opplevelse av krasjet, og det var uhyggelig nok. For dette var flere hundre meter unna selve ulykkesstedet. Fryktelige krefter måtte ha vært i sving, ettersom hjulet var blitt slengt så utrolig langt avgårde. Guttefantasien arbeidet intenst mens vi studerte hjulet, som var merkelig uskadet.
Da vi til slutt hadde studert hjulet lenge nok, begynte vi på hjemvei. Men vi kom bare noen meter. For der sto lånkbyggen. Fem-seks av dem, og akkurat så infule som vanlig.
-Jasså, præstmoingan e’ på tur ? sa en av dem hånlig. Jeg forsto opplegget straks. Her skulle vi få gjennomgå fordi vi hadde våget oss inn i fiendeland. De to andre “præstmoingan” forsto like mye som meg, så de satte seg øyeblikkelig på syklene og trampet avgårde uten videre diskusjon. Jeg var nok fristet til å gjøre det samme, men farsken også! Da ville hånlatteren følge meg, og reddharestempelet ville klaskes inn i pannebrasken min og merke meg for resten av livet. Det var jeg helt sikker på.
Dumme jeg prøvde å snakke lånkbyggen til rette, og la nervøst ut om det fryktelige frykrasjet. Men nei, et jetfly i småbiter var ikke lånkbyggen interessert i. Ikke nå, når de hadde præstmo-fesk i garnet.
Fesken fikk juling. Det skjedde slik man måtte forvente blant lånkbygger. To holdt meg fast, en tredjemann slo knyttneven hardt i magen min. Gang etter gang pælmet han til med solar plexus på lånkemåten. Det gjorde vondt, jeg var redd, og jeg var forbannet. Men aller mest forundret. At det gikk an å være så feig? Jeg visste at jeg ville hatt en bra sjanse til å ta ham gutt mot gutt, men ikke når han fikk hjelp av to til som holdt meg i en skrustikke.
Langt om lenge slapp jeg løs, og satte meg kvalm og skjelvende på sykkelen. Hånlatteren kom, slik jeg hadde fryktet. Men noe reddharemerke i pannebrasken hadde jeg iallfall ikke med meg på hjemturen..
Ved Parrs møbelfabrikk ventet de to andre urolig på meg. De skjønte sikkert hva som hadde foregått, i det minste da de så uttrykket i ansiktet mitt. Hikstende og forsatt lynende forbannet fortalte jeg om hvordan feiginger slåss med en enslig prestmoing. Vi var inderlig forarget over slik ubeskrivelig feighet.
Fortsatt skal en lånkbygg være ekstra hyggelig før jeg liker ham.
Siste kommentarer