To hjul og full fart

I slutten av femtiårene:Vi kjørte nedover Gevingåsen med pappas gamle Dodge lastebil. Der fremme så jeg noe som jeg aldri hadde sett maken til, nemlig fire racersyklister på rekke og rad i stor fart nedover den bratte bakken. Pappa måtte gi ekstra gass for å komme forbi dem. Jeg glante storøyd. Fire mann krumbøyd over smekre sykler med bukkehornstyre. Fargerike drakter, hjelmer på hodene. Og så fort de syklet! 50 km/? Kanskje 60?

Det var meget spennende. Dette var Bjørn Johansen og Trygve Lullau fra Levanger-klubben Sverre, karer som hamlet opp med de fleste konkurrentene i Norge, og også hevdet seg bra i utlandet. Lullau kjørte faktisk skjorta av de fleste i Fredsrittet gjennom Øst-Europa, noen år senere. Og Johansen var omtrent verdensmester i å vinne norgesmesterskap på sykkel, spesielt på bane.

Tøffere karer hadde ingen sett i Gevingåsen.

- – -

Vinteren 1961:

Thomas Hegseth fortalte at nå skulle pappa’n hans, Ola, og Olaf Moksnes dra igang en sykkelgruppe i Stjørdals/Blink. Vi skøytegutta måtte vel bli med?

Blodet bruste bare ved tanken på at jeg kunne bli racersyklist. Jeg mannet meg opp og spurte pappa hva han mente om tanken, han som satt på finansene. Svaret var slett ikke avvisende. Tvertimot stilte han straks opp, men det kom ikke på tale å kjøpe en ny sykkel til trekvart tusen kroner. Tre-fire hundre kroner kunne gå an. Men da fikk jeg værsågod virkelig gå inn for sakene!

Tre-fire hundre kroner betydde brukt racer. Det var greit nok. Jeg begynte straks å finpløye rubrikkannonsene i Adresseavisen. Etter mange uker fant jeg en vårdag endelig det jeg lette etter. Et forsikringsselskap i Trondheim hadde en Diamant racer til salgs. 340 kroner var prisen.

Pappa ga meg fire hundrelapper, og jeg dro avgårde på min første bytur alene. Det vil si – det var litt for vågalt, så jeg spanderte togbillett på Asbjørn Sørmo så han kunne bli med som en slags moralsk støtte. Enveis billett for meg, tur retur for ham.

Vi lette oss frem til rette adresse, en stor bygård i Midtbyen, og havnet langt oppe i etasjene. Bare det å ta heisen var så uvant og spennende at jeg småsvettet. Nokså forknytt presset jeg meg frem til skranken hvor jeg sjenert og rød i toppen såvidt greide å fremføre mitt ærend:

“Det va dein sykkel’n…?”

Jasså? Ja, da var det bare å gå innover korridoren. Der traff jeg han som drev med innkasso.

Og der inne sto sykkelen. Blå, skinnende blank, tynne ringer til dekk, latterlig smal sadel. Jeg hadde aldri sett en ekte racersykkel på nært hold før.
Innkassomannen fortalte at sykkelen faktisk hadde hørt hjemme i Stjørdal. En kar hadde lånt penger til sykkelkjøpet, og greide ikke å betale avdragene. Derfor ble sykkelen inndratt.

340 kroner, takk!

- Ja, men den har da punktert…, mumlet jeg forsakt. - Du kan bare gå til’n Hjallis og kjøpe nye dekk, så skal vi trekke fra på prisen det som dekket koster, lovte innkassomannen.

Vi avgårde til Hjallis’ sportsbutikk ved Misjonshotellet, og sannelig ble jeg ikke ekspedert av skøytehelten personlig. Han hadde god tid, og pratet gjerne litt med en ung stjørdaling som ville prøve seg som racersyklist. Hjallis hadde da syklet mye selv han, og mente nok at det var klokt av meg som skøyteløper å trene på sykkel om sommeren. Lykke til!

Vel tilbake fikk jeg sykkelen for 290 kroner. For jeg hadde kjøpt pumpe også.

Asbjørn tok toget hjem, jeg sykkelen. Lengre sykkeltur hadde jeg aldri lagt ut på, og slett ikke på vårveier med issvuller både her og der. Jeg vinglet avgårde på det uvanlige kjøretøyet, men smått om senn fikk jeg taket på teknikken. Gearingen gikk også fint. Jeg syntes jeg fløy avgårde, så lett trillet sykkelen. Og jeg følte meg som en liten Johansen eller en liten Lullau der jeg kjørte gjennom Malvik.

Opp Gevingåsen veltet jeg da hjulet skled unna på isen. Lettere mørbanket fortsatte jeg, og lot det stå til nedover Gevingåsen mot Hell. Himmel og hav, så herlig fort det gikk!

Thomas var på skolekorpsøvelse på Husmorhuset, det visste jeg. Så jeg troppet opp der, og Thomas fikk prøve sykkelen. Han hadde ennå ikke fått egen sykkel, og syntes dette var flotte greier. Mange år etterpå fortalte han meg at han hadde veltet durabelig under prøveturen.

Noen uker senere hadde også Thomas sykkel, en flunkende ny svensk Monark.

I løpet av våren hadde mange stjørdalsgutter blitt med i sykkelavdelingen. Vi ble en flott gjeng.

Og Ola Hegseth var en flott sjef for gjengen. Han kjørte sin Mercedes 1952-modell firehjulstrekker lastebil til daglig, og drev med grusing, skraping av veier, vinterbrøyting og slikt. Dette ble sykkelgruppas transportmiddel. Første sommeren satt vi der bare bak på lasteplatten, i solskinn og blåst, i plaskende regnvær og kulde.

Ola stilte med en diger sauskinnsfell som de fleste av oss greide å krype inn under for å finne litt ly. Resten av gjengen satt på utsiden og ropte at nå var det snart deres tur til å komme inn i varmen under fellen. Og alle på platten misunte Ola og Einar Schønberg, våre utrettelige ledere, som satt tørt, varmt og mykt inne i førerhytta.

Neste sesong hadde Ola fått lån på ei lita hytte, som han løftet opp på platten med krana på Mercedes’en. Da satt vi lunt og godt innendørs, alle sammen. Fjæringen på lastebilen var akkurat like hard, spesielt på humpete grusveier, men sammenlignet med pionertiden året i forveien mente vi at dette var fine saker.

Det gikk ikke noe særlig, rent sportslig. Gutta fra Trondhjems Velocipedklub og Sverre var visst rent uslåelige. I gutteklassen var Jarle Mjøen fra TVK suveren. Han slo oss med flere minutter i temporittene, hvor vi startet en og en og kjørte bare mot klokka. Ikke gikk det særlig bedre i junior- eller seniorklassene heller.

Vi trøstet hverandre litt med at vi måtte huske at dette var første året, at vi tross alt nærmet oss de andre smått om senn, og så videre. Men ærlig talt – det var temmelig trøstesløst å havne bakerst på resultatlista hele tiden.

I juli fant Thomas og jeg ut at vi skulle ut på en skikkelig sykkeltur. Vi satte kursen mot Oslo, rett og slett. Jeg skjønner nesten ikke at foreldrene våre slapp oss avgårde. En 14- og en 15-åring alene til Østlandet, og så på sykkel! Jeg tror ikke vi hadde hørt om noen andre som hadde lagt ut på en slik sykkeltur noengang. Dette var lenge før den Store Styrkeprøven.

Da vi kom til Trondheim, hadde vi allerede syklet nokså langt. Vi rotet oss bort på Strinda et sted. Men til slutt fant vi veien til Heimdal, og tråkket på. Etter mange, lange og tunge timer var vi på Ulsberg. Da ville Thomas ha lettere sykkel, demonterte skjermene og sendte dem hjem til Stjørdal som ekspress-gods på jernbanen. Ittno’ knussel me’n Thomas!

Det var Thomas som holdt farten best oppe. Han maste litt på meg som stadig sakket akterut. Til slutt var vi på Oppdal, hvor regnet øste ned. Ganske slitne leide vi oss inn på et pensjonat hvor en kvinne ble bestyrtet over å høre om sykkelturen.

Dagen etterpå krysset vi Dovre, og møtte en annen syklist som var på samme sykkeltur i motsatt retning. Vi syntes alle tre at det var veldig pussig dette, at vi møtte andre som hadde lagt ut på en slik vågal sykkelekspedisjon. Denne dagen holdt jeg fint følge med Thomas. Vi overnattet hos slektninger av Thomas på Lillehammer.

Tredje dagen var det jeg som greide å holde best fart, og kunne hevne meg på Thomas som ikke hadde vist meg særlig nåde da jeg slet som verst første dagen. Men vi skiltes som venner på Jessheim. Jeg skulle bo hos min halvbror Torgeir Bidtnes og hans superkone Aslaug, som bodde i et hus like ved Gardermoen flystasjon.

Thomas dro til sin søster Bjørg på Kløfta.
Etter et par veldig trivelige uker sammen med Bidtnes-gjengen, inkludert ungene Torild og Per Olav, dro jeg hjemover igjen. Først syklet jeg fra Gardermoen til Eidsvoll, hvor jeg møtte en meget stram sersjant med barsk skjermlue som kneiset på hodet hans.

Det var Jarle Søreng, som gikk befalsskole eller noe sånt på Trandum, og som sikkert forlengst hadde bestemt seg for å bli min svoger. Vi hadde en fin togtur nordover. Jeg tror sikkert Lillemor møtte opp på Stjørdal stasjon da vi kom. Og det var neppe broren hun hadde savnet mest.

På ettersommeren 1961 stilte vi til fellesstart første gang. Her startet alle rytterne samtidig, og så var det ganske enkelt om å gjøre å være førstemann til mål. Rittet het Eidsbotn rundt og gikk utenfor Levanger sentrum.

Jeg syntes det var skummelt å sykle i konkurranse med de andre så tett innpå. Jarle Mjøen dominerte naturligvis feltet, suveren som alltid. Men han greide faktisk ikke å sykle fra oss alle sammen. Jeg var blant dem som hang på, selv om det var forferdelig tungt opp den bratte Staupslia. Kanskje var det den lange feriesykkelturen som hadde gitt meg bedre kondis?

En runde, to runder, tre runder.

Med ett skjønte jeg at nå var rittet snart slutt. Vi var ti-femten i feltet, med meg helt bakerst. Der fremme var jo målet, og dette gikk da egentlig ikke så fryktelig fort? Nå måtte vi da bare kjøre maksfart de siste par hundre metrene, og så var det hele avgjort?

Bjarne fikk plutselig en meget smal horisont. Den rommet bare tre ting: Målstreken, konkurrentene og meg selv. Jeg tråkket blindt, la ut på høyre side nesten ned i veigrøfta, og presset meg selv til det ytterste. Gi alt! NÅ !!!

Til min kolossale overraskelse merket jeg at jeg passerte alle sammen. Absolutt alle sammen. Selv Jarle Mjøen var etter bakhjulet mitt over målstreken.

Ved mål sto Ola Hegseth og Einar Schønberg oppe på en stor stein for å ha god oversikt. De hadde naturligvis ingen forhåpninger om stjørdalinger i fremste rekke over mål, og ble som gale da jeg spurtet forbi feltet. Jeg hørte etterpå at de ropte og skrek helt fra seg av glede, og begge kaillene ramlet ned av steinen i jubelen.

Stjørdalsgjengen kom hylende mot forfjamsede meg. Stjørdals/Blinks aller, aller første sykkelseier! Endelig fikk vi vår første store oppmuntring.

OK, jeg hadde ikke gjort stort ut av meg i feltet. Sant å si ledet jeg bare to-tre sekunder, men det var altså til gjengjeld de to-tre siste sekundene i rittet. Ingen, aller minst jeg selv, hadde trodd at det var noen vits å yppe seg mot Jarle Mjøen, for han var jo uslåelig.

Til denne dag.

Neste vinter trente jeg mye, og jeg begynte å hevde meg i flere ritt sesongen etterpå. Ikke minst gikk det riktig bra på Sverres doserte jordbane. Så bra, at det ble bestemt at jeg skulle til bane-NM på Lillestrøm.

Jeg ble nervøs bare ved tanken på å stille i noe så alvorlig som et norgesmesterskap, og jeg ble enda mer nervøs da jeg en dag hørte at vår unge sykkelveteran Leif Sveberg mente at jeg burde ha gode sjanser til å vinne juniorklassen.

Pappa spanderte en spesial Monark banesykkel til 600 kroner. Den hadde hverken gear eller bremser eller frinav. Slik skulle baneracerne være.

Jeg hadde aldri i mitt 16-årige liv vært så fryktelig nervøs som da jeg stilte til start på 500 meter. Hele gutten skalv. Men da startskuddet gikk, forsvant skjelvingen. Tiden ble 40,6, slått av bare seks seniorer.

Dagen etterpå skalv jeg litt mindre, tross favorittstemplet jeg hadde pådratt meg etter 500-meteren. 1500 meteren ga fullt klaff. 2.04,2 ble overgått av en eneste senior. Og det var tøffingen fra Gevingåsen noen år tidligere, nemlig Bjørn Johansen. Jeg vant NM-gullet i junior nokså suverent, et helt poeng foran Jack Roar Johnsen fra Lørenskog. På Østlandet hadde alle holdt ham som soleklar NM-favoritt i junior.

Bjørn Johansen ble seniormester, enda mer suverent enn jeg i junior. Der sto vi ute på banen, fikk hver vår digre laurbærkrans over hodet av to søte tvillingsøstre, og så tonet “Ja, vi elsker” ut over høyttalerne.

Er det nødvendig å si at dette var en sterk opplevelse for gutten fra Prestmoen? NM-gull, laurbærkrans, nasjonalsang – og sammen med min store helt Bjørn Johansen? Førstepremien var riktignok bare et treningsdekk til 30 kroner, men jeg fikk da kransen og gullmedaljen.

Vi tok nattoget til Trondheim, og rett over til lokaltoget videre nordover. Tidlig om morgenen kom vi frem til Stjørdal stasjon. Til min totale overraskelse var det fullt av folk som ventet på meg der jeg gikk ut av toget, fortsatt med laurbærkransen over skulderen. Mange av de oppmøtte var helt ukjente for meg. Det var blomster og forsiktige hurrarop, klem og klapp.

Aller best var det å se foreldrene mine. Og min gamle klassekamerat Per Ydstines, så tidlig på morgenkvisten. For ikke å glemme Olaf Moksnes. Det trillet tårer nedover kinnet hans da han stille gratulerte meg. Det var 34 år siden forrige NM-gull til Stjørdal, og da var det han som vant. Nå er det gått 35 år siden denne episoden på Stjørdal jernbanestasjon.

Neste vinter trente jeg virkelig hardt. Lange løpeturer med tunge støvler gjennom snøen, rullekjøring på et apparat som pappa laget av gamle maskindeler, sykling på mellomriksveien i isende kulde som kunne ha satt en stopper for flere slektsledd etter meg. Opp i sekstiden for å sykle tre-fire mil før skoletid.

Belønningen for slitet ble flere representasjonoppgaver for Norge neste sesong.

I juni ble jeg tatt ut til det åpne tsjekkoslovakiske mesterskapet, sammen med bl.a. Bjørn Johansen. Jeg reiste med jernbane først til Oslo, så med DC-7 til København, så sovjetisk jetpassasjerfly til Praha, og så med en lurvete sovjetisk DC-3-kopi til Brno hvor konkurransene foregikk. De ble forresten kalt uoffisielt Europamesterskap fordi det var stor deltagelse fra de fleste europeiske land.

Her møtte jeg en ekte velodrom for første gang i mitt liv. Dette er en spesialbygget sykkelbane med bratte doseringer i svingene. Det var her jeg var påmeldt. Nå er velodromsykling mye avhengig av rutine, noe jeg var fullstendig fri for. Men jeg greide da en fjerdeplass på 1000 meter med 1.15,4, og det syntes jeg var bra når vi kunne kalle det uoffisielt EM.

I sprintkonkurransen avslørte jeg min manglende erfaring. Dette er taktikk- og lurerisykling som jeg ikke behersket. Første forsøk endte med at jeg rett og slett dro framhjulet til himmels da spurten startet, men da fikk jeg omstart. Denne gangen valgte jeg å gå fra spiss halvannen runde fra mål. Vi var tre syklister på banen, og den ene av dem greide å presse seg forbi meg før mål. Han kjørte på 12,1 siste 200 meter, jeg kanskje tiendelen bak. Senere vant han selve sprintfinalen, mens jeg ble slått også i et oppsamlingsheat.

I et poengritt veltet halve feltet foran meg. Jeg greide å holde meg på hjulene mens jeg kjørte over tre-fire mann som lå på betongen. Men så gikk jeg overende også, og fikk et digert skrubbsår på ene skinka. Det svei fryktelig da stevnelegen penslet noe grønt svineri over kjøttkaka.

Ingen kjempesuksess, altså, men fjerdeplassen var da tross alt ikke verst.

Senere i sesongen deltok jeg i et ti-dagers ritt i Tyskland sammen med 200 juniorer fra alle verdensdeler. Rittet het “Tour der Jugend”. Min beste plassering var en andreplass på en etappe. Men så var jeg med i et velt på en grusbane, og måtte på sykehus for behandling. Der traff jeg en gutt fra Irland. Han het Aidan Power, og hadde også veltet. Jeg brevvekslet med ham i mange år etterpå. I et av de første brevene samme høst skrev han om et nytt popband som han hadde hørt på en konsert i Dublin: “They’re called the Beatles, and they’re great!”

Etter behandlingen på sykehus kom jeg meg heldigvis opp på sykkelen igjen, og sammenlagt var jeg på 14.plass og bestemann fra Skandinavia før sisteetappen. Men da var jeg med i et kjempevelt i stor fart på brosteinene, og fikk skikkelig bank. Jeg prøvde meg noen kilometer til, nærmest i sjokktilstand. Kroppen nektet plent å gjøre det som hjernen ville, og jeg kom meg ikke i mål. Sammenlagt ble jeg likevel nr. 30.

Et par NM-sølv ble det også dette året. En av sølvmedaljene kom i lagtempo-NM ved Kongsvinger, der vi fire Stjørdals/Blink-gutta – Thomas Hegseth, Ole Johan Vold, Kolbein Stene og jeg – startet blant de første av utrolig mange juniorlag. Ingen snakket om andre enn Rye som gullkandidat, men vi hadde slått dem om ikke Thomas hadde mistet sykkelkjeda ved vendemål. Rye kom bare tre-fire sekunder foran oss, selv om de kjørte på våre tider fra start til mål.

Den andre sølvmedaljen var under bane-NM. Jeg greide ikke å forsvare gullet fra året før. På en helt oppbløtt bane etter regnværet greide Jack’en å ta revansj, men jeg kunne ikke gråte over NM-sølv!

Ellers var det mye annet artig som skjedde den sommeren. Noe av det fineste var at jeg slo alle seniorene og vant totalt i Stjørdalsrittet. Trygve Lullau var en av dem som jeg kjørte fra i spurten. Det var stappfullt med folk i Kjøpmannsgata. Stjørdalens Blad skrev at jeg “laget en sluttspurt som var helt fantastisk. Vestmos seier var meget populær, og sjelden har vi hørt publikum juble slik som da den unge Stjørdalsgutten kjørte over mål etter de seks runder”.

Vakkert skrevet, spør du meg.

Jeg vant et par trønderske mesterskap. Det ene var i fellesstart, da jeg var helt segneferdig noen kilometer før mål i Trondheim. Da kommenterte jeg fargen på en rosa Studebaker utenfor Ranheim papirfabrikk. Det fikk Joar Sandstad, som hadde fått meg omtrent på felgen med steinharde rykk hele tida, til å tro at jeg måtte ha igjen krefter i massevis ettersom jeg begynte å prate bil midt under rittet. Derfor ga han opp å kjøre fra meg. Den siste bakken ble dermed den første han ikke rykket i. Nå fikk jeg sjansen til å vinne spurten – og det gjorde jeg.

Temposykling behersket jeg bedre etterhvert. Såvidt jeg husker, var bestetidene mine slik: 14.48 på ti kilometer, 29.55 på 20 kilometer, og helt sikkert 45.12 på 30 kilometer. Den siste tida holdt i 1963 til Norges Cykleforbunds distansemerke i gull, som hang høyt. Men jeg ble klart slått av Joar Sandstad som i samme ritt satte norsk rekord med 44.01.

Det aller største skjedde sommeren 1963. Junior-NM i fellesstart over 50 kilometer var på Levanger med Sverre som arrangør, og nå var jeg blant favorittene, ærlig talt også i egne øyne. Staupslia var fortsatt fryktelig tung, ikke minst for meg som kanskje var tyngstemann i feltet med mine drøyt 80 kilo. Men jeg hang meg på opp bakken, og tok hevn i unnabakkene. Sant å si tror jeg at noen ble litt skremt av den høye farten jeg satte opp på den svingete grusveien. Klubbkamerat Ole Johan Vold kjørte rett frem i en sving og havnet blant kjerr og brennhuttu.

Joar Sandstad var trøndersk tempokonge, men en dårlig spurter. Han rykket som besatt for å komme fri fra meg og resten av feltet, men greide det ikke. På slettene fra Nossum mot Levanger gjorde han et siste forsøk på sisterunden, men forgjeves.

Da snudde han seg mot meg og sa: – Gratulerer med gullet, da, Bjarne!

Den bemerkningen likte jeg godt. For ved siden av meg syklet Jack Roar Johnsen, som også denne gangen var favoritt blant østlendingene. Jeg håpet at han ble litt stresset av Joars kommentar.

Innover mot sentrum ba jeg Joar holde litt større fart på feltet. Jeg ville ikke la Jack’ern få sjansen til å overrumple meg med tidlig spurt, og det kunne han lettere greie hvis vi kjørte sakte. Enda litt fortere, Joar! Fortere!!

Og han gjorde akkurat som jeg ba han om. Nå kjørte han for trøndersk seier, for gull til meg.

Da vi passerte Mo gård, var jeg trygg. Det var faktisk overhodet ingen tvil i mitt hode. Dette mesterskapet kom jeg til å vinne. Alle ventet på meg, og jeg slo til da vi nærmet oss sykehuset. Jeg reiste meg i sykkelen, og derfra og inn spurtet jeg raskere enn jeg noensinne tidligere hadde gjort i mitt liv. Hele feltet forsvant bakover. Det var svart av jublende mennesker på begge sider av Kirkegata da jeg triumferende løftet armene idet jeg krysset målstreken.

Ny laurbærkrans, ny avspilling av “Ja, vi elsker”, ny æresrunde. Å, så glad jeg var!

Premieutdelingen foregikk fra paviljongen i parken. Jeg fikk seks sølv teskjeer. Så var det bankett og vakre ord. Etterpå var det å kjøre Mercedes lastebil hjemover igjen. Vi stanset på Skogn, og vi stjørdalingene markerte gullet litt ekstra med brus og is. Så kjørte vi videre. Da vi kom frem til Hegseth, tok jeg sykkelen og tråkket alene hjemover mot Prestmoen med kransen over skuldrene.

På Moa var det tomt hus, sjølingan hadde dratt en tur til Meråker den dagen. Jeg la igjen laurbærkransen, og syklet til Storvika der det var fest under Stjørdalsdagene. Tusenvis mennesker, og Nora Brockstedt var den store stjernen på scenen. Det var nettopp blitt annonsert over høyttalerne til festfolket at Bjarne Vestmo var blitt norsk mester i Levanger. Så da jeg kom dit, var gratulantene mange. Herlig, gitt!

Etter denne sykkelsesongen kom jeg på fjerdeplass i Trønder-Avisas kåring av årets beste nordtrønderske idrettsutøvere. Ikke så verst av en junior, syntes jeg. Det var skihopperen Torgeir Brandtzæg som vant avstemmingen med 96 poeng, deretter fulgte fotballspilleren Edgar Stakset med 84 poeng, mellomdistanseløperen Knut Brustad med 63 og så jeg med 55 poeng. Det var 21 kandidater.

Juryen skrev følgende om meg: “Vestmo deltar i en idrett som krever mye og intens trening, og det å plassere seg i toppen internasjonalt, står det all mulig respekt av”.

- – -

Våren 1964:

Jeg likte å ligge i dragsuget bak biler, når jeg var ute på treningsturer. Da gikk det ekstra fort. En gang ble jeg passert av en diger trailer da jeg passerte Ranheim. Jeg la meg et par meter bak. Det klaffet slik at han ikke greide å holde større fart i motbakkene enn at jeg akkurat greide å følge med, og på flatene og unnabakkene gikk det fint.

På denne måten gikk det helt til vi kom til bensinstasjonen på Sandfærhus. Da bremset traileren ned, og en hånd kom ut av vinduet. Sjåføren vinket meg til side. Jeg regnet med at det var kjeft å få for uforsvarlig sykling, men neida. Han hadde fulgt meg i speilet hele tiden, og var meget imponert over at jeg hadde greid å følge ham fra Ranheim. Han ville spandere en flaske Asina på meg!

På denne måten hadde jeg lært meg at det gikk an å holde utrolig stor fart, bare jeg lå tett inntil en bil. Jeg bestemte meg for virkelig å teste ut mulighetene skikkelig, en eneste gang.

Så jeg samsnakket meg med Torbjørn Dybwad, som var en god syklist og enda bedre skøyteløper. Han kjørte mye rundt med pappa Dybwads fine Volvo Duett, en stasjonsvognutgave av Volvo PV. Denne bilen hadde høy og tvert avkappet bakende, som ga massevis bra dragsug. Vi avtalte at han skulle kjøre foran meg ned Gevingåsen, og så bare øke og øke farten helt til jeg måtte slippe.

Torbjørn lot det stå til. 50 km/t, 60 , 70. Torbjørn begynte å kaste urolig blikk i speilet, mot meg som lå der klistret halvmeteren bak støtfangeren på Duett’en. Jeg nikket til ham for å få ham til å kjøre enda fortere. 80 km/t, 90 , 100. Jeg lå der fortsatt, halvmeteren bak. Torbjørn fortalte etterpå at han ble skikkelig nervøs, for slik fart hadde han ikke regnet med.

Han ga enda mer gass i håp om å bli kvitt meg, men jeg var der ennå da speedometeret viste 110 km/t. Jeg hadde utveksling 52/13, for den som forstår seg på slikt, og det er ikke spesielt høy gearing. Iallfall ikke i 110 km/. Føttene gikk som trommestikker, og jeg syntes nok dette gikk lovlig fort med bilen noen centimetre foran meg. Men dette var jo en slik en-gang-i-livet-sak. Det var maks fart nå, eller å angre resten av livet på at jeg aldri fikk testet meg ut skikkelig.

Jeg angrer ikke. 110 km/ var likevel nok. Mer enn nok. I den nederste S-svingen i Gevingåsen var sykkelen plutselig merkelig stiv og treg sideveis. Gyrokreftene i hjulene ga meg et lite sjokk, og jeg måtte virkelig presse sykkelen for å komme meg gjennom svingene. Dette var egentlig nokså farlig, fant jeg ut. Riktignok var dekkene limt fast til felgene akkurat som vanlig, men denne kjøringen var jo så langtfra “vanlig”.

Den dumdristige ferden endte heldigvis bra.

Og jeg var sikker på at dette gikk fortere enn da fire racersyklister fra Levanger suste nedover den samme bakken, noen år tidligere.

Nå var jeg den tøffeste syklisten ned Gevingåsen.

Neste: Manndomsprøver