Tilbake til femtiårene.Jeg er en barsking, den saken er klar. Det har den vært helt siden jeg svømte over Stjørdalselva, klatret til topps på et av tårnene på Mæhlen bru, og kom meg opp både Indianerstien i Ydstiberga og Skaret ved Svea.
Dette var nemlig de fire klassiske manndomsprøvene i Prestmoen. Faktisk var det ikke så verst om du greide bare en av dem, men jeg mente vel at jeg hadde så mye å bevise at jeg tok alle fire.
Først var det å greie elva, som vi forresten bare kalte Storelva til forskjell fra Litjelva som var sideelva som nå er delvis gjenfylt. Som liten gutt så jeg med stor beundring på dem som ubesværet svømte frem og tilbake over elva, selv over de dype partiene med sterk strøm. Det ryktes lynraskt i Prestmoen når en ny kandidat hadde “svømt elva”.
Ingen lærte meg å svømme. Det kom av seg selv, først “hoinnsvømming” med hendene og føtter opp og ned i full fart, senere både brystsvømming og noe vi kalte “krål”, og som jeg senere skjønte sto for “crawl”.
Det gikk meget kort tid før jeg mente at jeg kanskje var klar for manndomsprøve nr. 1, og lot det stå til. Jeg var på ingen måte egentlig flink nok, men muligheten til rask statushøyning i kameratflokken ble for fristende. Det var forholdsvis grunt til halvveis ut i elva, og det var betryggende å la tærne skrape ned i elvebunnen med noen meters mellomrom. Men så forsvant bunnen ned i dypet, og så var det bare jeg og vannet.
Strømmen økte kraftig da jeg passerte halvveis over elva, og jeg ble dradd med nedover. Det hadde jeg ventet, så det gikk greit. Jeg kjempet med frem meter for meter med mine ynkelige nybegynner-svømmetak, mens de andre guttene sto på hver elvebredd, og noen oppe på brua. Dette var spennende også for dem, men det var bare jeg som risikerte livet.
Ti meter fra motsatt elvebredd skjønte jeg at dette gikk bra. Lettelsen skylte gjennom kroppen da jeg tok de siste takene mot målet og et nytt liv i en høyere sfære i det prestmoske guttehierarki.
Den dagen var det meg det handlet om: “Bjarne har svømt elva! “.
Jeg tipper at jeg var åtte eller ni år. Som pappa ville jeg fått stallsjokk om et av mine egne barn hadde gjort noe lignende i den alderen.
Bruprøven var ikke mindre spennende. Den gikk ut på å klatre opp til toppen av et av tårnene ved å skli seg oppover de to tykke wirene. Mange hadde gjort det før meg, Kjell Klevan var verstingen av dem alle. For han klatret opp til toppen, så krysset han over til den andre siden av tårnet ved å henge i stålstanga som går mellom, og så kom han seg ned igjen på wirene.
Alle som går opp i en stige, vet at det ser dramatisk mye verre ut fra toppen av stigen enn fra bakken. Slik var bruprøven også.
Jeg startet nedenfra med en følelse av at dette kunne da ikke være så ille. Men etter ti meter ombestemte jeg meg. Dette var ille. For det første begynte avstanden ned til bakken allerede å bli ubehagelig stor, dessuten oppdaget jeg at wirene kom stadig nærmere hverandre jo lengre oppover jeg klatret. Helt nede lå jeg trygt nærmest nede mellom wirene, etterhvert ble det smalere og smalere mellom dem. Der wirene nådde tårnbjelken, så jeg at de var helt tett sammen side ved side. Og da var det forferdelig langt ned til bakken.
Det nyttet ikke å snu, for gjengen fulgte med hvert tak jeg tok. Skulle jeg snu og komme ned, ville jeg bli stemplet til evig tid som Taper. Jeg måtte bare bite tennene sammen og kjempe meg videre oppover, centimeter for centimeter. Til slutt vaglet jeg på toppen av wirene, med en avsindig avstand ned til bakken.
Endelig klappet jeg hånda på den kalde tårnbjelken, og var blitt enda litt mer tøffing. På turen ned strevde jeg iherdig med å viske ut sporene av fortvilelse og skrekk i ansiktet.
Det var et par andre manndomsprøver på brua. Den ene var jeg visstnok den første til å gjennomføre. Det var å krysse brua – på utsiden av gelenderet. Nokså barskt, men ikke i nærheten av å klatre til toppen av tårnet.
Den tredje bru-prøven var å stupe fra brua ned i vannet. Det gjorde faren min, og det har iallfall en av sønnene mine gjort, men jeg gjorde det aldri. Så jeg tror vi sløyfer også den manndomsprøven i denne omgangen.
Både Ydstinesberga og Ydstiberga er fulle av utfordringer for eventyrlystne gutter. I Ydstiberga snakket vi lenge om mulighetene til å klatre opp bergveggen fra dalbunnen som starter helt nede ved Mæhlen bru. Langt inne i den trange dalen er det en uimotståelig stupbratt bergvegg mot nord. Ingen hadde klatret opp der, iallfall ikke det vi visste.
Da var det klart at den veggen, den måtte vi klatre.
Vi var tre som gjorde det til slutt. Jeg lurer på om de to andre var Rolf Evjemo og Annar Dahlen, eller kanskje Arne Olav Sørmo. Fra dalbunnen hadde vi sett oss ut ruta til topps. Vi hadde jo aldri hørt uttrykket “friklatring”, men det var nettopp det vi drev med. Ingen tau og kroker for oss, nei!
Smått om senn kom vi oss oppover, og oppdaget nokså snart at vi greide iallfall ikke å komme oss ned samme vei igjen. Her var vi pent nødt til å klatre videre oppover.
Det var virkelig ganske uhyggelig. Bergveggen var stupbratt, og vi klamret oss til bittesmå sprekker, trerøtter og hva vi nå fant på veien oppover. Ved en anledning fulgte vi en 20-30 centimeter fjellhylle som gikk på skrå oppover samtidig som den hellet utover. Og over oss hang en bergnabb som et tak, mens vi så 20-30 meter ned i juvet under oss.
På et tidspunkt fikk vi store nerveproblemer. Det er bare å innrømme at det låt skremt guttegråt fra bergveggen. Etterpå kranglet vi iltert, og skyldte på hverandre.
Men hele tiden visste vi at ingen kom for å hjelpe oss, og at det ikke var mulig å rygge seg ned til tryggheten igjen. Vi måtte bare fortsette oppover.
Jeg har ikke noe begrep om tiden. Men jeg husker svært godt den himmelske lettelsen og lykkerusen da vi endelig var i trygghet på toppen. Vi hadde berget livet, og vi var de første som hadde klatret “Indianderstien”, som vi døpte løypa.
Jeg anbefaler ingen uten erfaring å forsøke å kopiere oss, og vet ikke om noen i det hele tatt har gjort det. Men jeg vet at den klatrebragden var virkelig noe å ta med tilbake til gjengen i Prestmoen. Dette hadde selv ikke Kjell, Torbjørn, Oddbjørn eller de andre storguttene gjort før oss!
Skaret ved Svea var en lignende utfordring. Men denne hadde iallfall noen klatret før meg, så jeg visste at dette var mulig. Jeg klatret løypa helt alene. Det var bortimot like avsindig spennende som Indianerstien, og nå hadde jeg ingen andre til å rapportere om jeg falt ned og slo meg fordervet.
Det gikk bra. Men da jeg fortalte om klatringen til de andre guttene, opplevde jeg en nedtur. De ville liksom ikke riktig tro at jeg hadde klatret opp helt alene, og snakket det bare bort.
Riktig skuffende var det.
Tar du deg en tur til Stornebbet, kan du ved selvsyn sjekke manndomsprøver som er dokumentert til evig tid. Helt utpå spissen av Stornebbet er det slått inn initialer i bergveggen. De verste hang omtrent med hodet nedover mot stupet mens de dundret løs med hammer og meisel. Jeg lurer på om ikke noen jukset med å sikre seg med tau bundet om fot og tre.
Da gjelds det ikke!
Siste kommentarer