Ikke en eneste Prestmoen-unge anno 1997 aner at det finnes en spennende verden med stier og huler, nifse stup og rester av ekte indianerlandsbyer – rett opp for Mæhlen bru. En tur hit opp til Ydstiberga vil forresten fortone seg som en ferd på gjengrodde stier, som klart og tydelig forteller at dagens unge prestmoinger foretrekker å sitte i en stol med video og PC-spill fremfor å klatre i himmelhøye fjellvegger i Ydstiberga.Men der oppe var det en helt annen verden da jeg var ti-femten år. I perioder bodde vi nesten i Ydstiberga. Stadig vekk var vi på jakt etter nye utfordringer, og vi ble aldri skuffet. Det var forholdsvis livsfarlig, det vi drev med, men alvorlige skader oppsto heldigvis aldri.
Etterhvert oppdaget vi at det var mange huler i området. Ovenfor transformatorstasjonen var den største. Her sa ryktet at en flyktning bodde under krigen, godt skjult for lumske nazister. I denne hulen var det faktisk en gammel vedovn, som naturligvis var beviset for at hulen hadde vært bebodd.
Snart var vi helt sikre på ganske mange forskjellige ting. Ett var at det skulle være et menneskeskjelett begravd her et eller annet sted, dessuten var det også våpen og ammunisjon skjult i eller ved hulen. Dermed forsvant det spader fra heimene i Prestmoen, for her skulle allting frem i lyset. Iherdig graving avslørte lite. Men vi fant da noen beinbiter, som trolig var fra en dau sau eller noe slikt, men som vi var bomsikre på skrev seg fra en tysker som hadde overrumplet vår flyktning, men som selv ble drept i det lynraske oppgjøret. Uhyggen slo ned i oss. Akkurat her skjedde det altså!
Det verste var at vi også fant en tom patronhylse. Hvem som helst som leter hvor som helst, like iherdig som oss, vil finne patronhylser til slutt. Men for oss var dette som å lese en åpen krigsbok. Tenk – her satt vi med patronhylsa som ble brukt da tyskeren ble skutt.
Noen nedgravd Mauser eller Luger fant vi dessverre ikke. Trolig ligger våpnene fortsatt der oppe et sted…
Like i nærheten av Flyktningehulen fant vi en annen liten hule som var dannet av steinblokker som hadde rast ned bergskrenten. Innerst i denne hulen gikk det et meget lav gang innover, bare halvmeteren høy. Selvsagt måtte vi finne ut av dette. Hjem for å hente lommelykter, og straks tilbake. Ned på magen, og så krøp vi innover med meg i teten.
Det ble stadig lavere under “taket”, og snart skrapet jeg hodet opp i steinen. Men da så jeg at det var bedre plass litt lengre frem. Jeg strevde meg fremover, selv om steintaket trykket meg hardt ned i steingulvet. Det ble vanskelig å puste, så trangt var det. Her var det ikke engang plass for klaustrofobi.
Jeg husker ikke hvem jeg var sammen med ved denne anledningen. Derimot husker jeg at det var vanskelig å rope til hverandre, for kroppen min tettet igjen åpningen mellom hodene våre. Jeg ropte forgjeves til huleåpningen foran meg, og hans rop stanset like forgjeves mot rompa mi. Men jeg trøstet meg med at hvis jeg ble sittende fast, så måtte han da til slutt skjønne hvordan det var fatt. Da ville han sikkert få tak i noe tau og hale meg bakover.
Endelig var jeg gjennom og inne i et nytt hulerom. Her hadde ingen vært før meg, garantert. Etterpå kom også kameraten min inn i nyhula. Ingen av oss tenkte et øyeblikk på at det ville bli straks verre å få hjelp hvis førstemann ble sittende fast på veien ut. Men det gikk nå heldigvis bra, den veien også.
Vi fant ganske mange huler til slutt, på begge sider av Ydstiberga. Men vi fant aldri Skatthula, som skulle finnes midt oppe i bergveggen et sted, og som skulle være fylt opp med tyvegods som en lokal småtyv hadde gjemt der. Det sa iallfall ryktet.
Derimot fant vi Retretthula. På stien oppover mot Indianderplatået gikk siste biten opp en bratt skrent med et lite stup tre meter til side for stien. Av en eller annen grunn gikk jeg engang utpå kanten av stupet en gang vi var i farta der oppe. Da så jeg med ett ned i en sprekk, og oppdaget at det var en huleinngang helt oppunder toppen av stupet. Jeg trodde jo at jeg hadde oppdaget selveste Skatthula, og ga øyeblikkelig følgende opphissede militaristiske kommando til Annar Dahlen og de andre guttene: “Retrett! Retrett!”.
Vi løp ned stien og til bunnen av stupet. Derfra greide vi å klatre oppover til inngangen av hula. Det var plass til tre-fire gutter der inne. Dette var jo en helt fantastisk gjemmeplass, så godt som rett under stien vi hadde brukt i alle de år.
Navnet ga seg selv, det måtte bli “Retretthula”. Ganske lenge, iallfall noen dager, greide vi guttene å holde hulefunnet for oss selv. Det var umåtelig spennende og morsomt å ligge i skjul i Retretthula mens de andre guttene løp omkring over hodene våre mens de lette etter oss. De visste at vi måtte være akkurat i nærheten, men kunne bare ikke skjønne hvor vi var.
Jeg har veldig, veldig vanskelig for å tro at noe PC-spill kan gi opphisset spenning som kan måle seg med slike opplevelser.
Siste kommentarer