Elva var en fin nabo. Sommer som vinter ga den muligheter for spennende aktiviteter. Og aller mest spennende var det når det var vårflom.I mine guttedager var det oftere flom enn nå. Den gangen hadde elva et grunnere løp. Utretting av utløpet ved fjorden har gitt større fart på vannstrømmen nedover elva, uttak av grus har gitt samme virkning. Dermed har elva gravd seg betrakelig dypere ned, og dermed igjen er faren for flom redusert etterhvert. I tillegg er jo vassdraget regulert etter kraftutbyggingen i Meråker, så vi får kanskje aldri igjen de herlige, voldsomme vårflommene.
Mens de voksne gikk rundt og så bekymret ut på vårparten hvis det regnet kraftig samtidig som det var mye snø igjen i fjellene, ble vi guttene stadig ivrigere. I år ble nok en flott flom, ja!
Vi på Moa merket oftest flommen først av alle. For nedenfor husene hos oss er terrenget lavest i forhold til elva, så her meldte flommen seg tidlig.
Flere ganger hendte det at jeg ble møtt av flom når jeg var på hjemvei fra skola. Engang var det 150 meter vannspeil over veien mot Mobakken, og det sto fullt av prestmoinger som så at jeg kom syklende. Jeg lurte litt på om jeg måtte sykle tilbake og om Hognesaunet, men til slutt lot jeg det stå til. Jeg syklet rett ut i flommen. Da vannet var nesten halvmeteren høyt, greide jeg ikke å sykle videre. Det var bare å stå av sykkelen, og vasse resten av strekningen.
Alle sammen flirte av meg. Og så jeg som hadde tenkt å vise dem at her kom gutten som greide å sykle gjennom flommen!
Men i heimen var det lite fliring. Bare beskjed om hvilken tosk jeg var som ødela klærne med å sykle i vannet. Tullskap var det!
Sånn i ettertid er jeg jo litt enig.
Vann har den egenskap at det frister ekte gutter til handling. Var det vårflom, så besto handlingen i å bygge flåter. Du verden, så mange flåteprosjekter vi hadde! Alskens treverk ble samlet for å bli til flåter, så store som mulig. Så brukte vi lange staker til å seile avgårde. Herlig, herlig spennende!
Men så var det engang at det var isdam i elva. Det vanlige elveløpet ble plutselig stengt av is, og i løpet av minutter kom hele elva ut over Ydstinesjordene. Med vannet kom også digre isflak, som la seg til nedenfor husene våre.
Da fant vi ut at her lå det jo fix ferdige flåter i massevis. Vi valgte oss ut et par høvelige isflak, skjøv dem ut i vannet, og staket avgårde. Det var naturligvis litt vanskelig å holde seg oppreist på såpeglatte isflak, men det gikk da på et vis. Så vi krysset Ydstineshavet på våre stolte skuter, og hadde det aldeles utmerket.
Helt til vi hørte lett hysteriske tilrop fra Moabakken. Da hadde foreldrene oppdaget hva vi drev med, og de trakk den logiske slutning at dette var i overkant farlig. Vi guttene tenkte naturligvis ikke på at skutene egentlig var vår-råtten is på vei mot fortapelsen, og at de raskt kunne bringe oss samme veien.
I løpet av meget kort tid var den samlede flåten i havn for godt.
Men det var nå artig lell, da.
Siste kommentarer