Skytevåpen var spennende. Enda mer spennende ble det da vi begynte å skyte med ekte kuler og krutt. Og aller mest spennende var det da vi begynte å gå på jakt.Torbjørn og Jonnemainn var naturligvis først ut som skikkelige jegere. De hadde ei lita salongbørse som de plaffet løs med i hytt og pine, og til slutt måtte de naturligvis begynne å skyte etter familien Bidnes’ hvite italienere. Det ble voldsomt til oppstyr blant bærbuskene mens guttene jaget fjærkreet. Jeg husker ikke om det ble noen fangst.
Torbjørn kjøpte seg et haglegevær etterhvert. Noe av det første som skjedde, var at Jonnemainn lånte hagla og skjøt etter noen måser som fløy over Modalen. Om han traff måsene, husker jeg heller ikke. Men jeg husker at blykulene iallfall traff Aud Bremseth da de kom ned igjen. Jonnemainn hadde jo skutt omtrent rett opp i lufta, og da kom blykulene naturligvis ned like i nærheten. Der sto Aud og jobbet med luking eller jordbærplukking eller et eller annet, som ga hennes edlere bakdeler en uvanlig høytstående stilling.
Denne stillingen forandret seg veldig fort da blykulene kom susende. Heldigvis falt de ned bare av egen tyngde, og gjorde derfor ikke så stor skade. Jeg lurer nesten på om ikke Jonnemainn pådro seg vel så stor skade mens han fikk beskjed om at slik toskskyting rundt husnævene skulle de ikke ha noe mer av.
Jeg var med Torbjørn på noen fine jaktturer på Strætasfjellet. Vi syklet til Sortesgrenda, og gikk opp i nærheten av Strætegårdene. Torbjørn holdt hagla skjult under klærne, for vi hadde ingen som helst tillatelse til å gå på jakt.
På Strætasfjellet var det ryper i mengdevis, ble det sagt. Vi så da en og annen føggel også, og såvidt jeg husker så plaffet Torbjørn avgårde et par skudd. Men noe bytte ble det aldri ut av turene. Utbyttet var derimot bra fordi selve turene var flotte.
Det eneste vi hadde med i sekken, var en gang vi fant ei buesag i lia nedenfor toppen av Strætasfjellet.
Noe heldigere var vi da vi gikk på andejakt. Noen turer i evja nedenfor Moa ga riktignok ikke fangst, selv om det var ender av og til der. Derimot ble det andestek da vi var på raskplassen ved Notenget. Her var den kommunale søppelfyllingen i mange år, som etterhvert fylte igjen et lite tjern like ved Stjørdalselva. I dette tjernet var det ofte ender.
Det var det også en sen kveld vi kom dit. Det var senhøstes, kaldt og måneskinn. Ikke lenge etter at vi satte oss på post, kom en flokk ender og landet på vannet. Torbjørn skjøt, og ei and ble liggende igjen da flokken tok av med kakling og stor forskrekkelse.
Problemet var bare at den daue anda ble liggende og flyte midt på tjernet, langt unna vår rekkevidde. Vi ventet lenge i håp om at strømbevegelser i vannet skulle bevege anda mot land. Men det var helt stille. Eneste lyden var alle rottene som pistret og skreik mens de for frem og tilbake i fyllinga ned mot vannet. Noen av dem laget pilformede bølgebevegelser i vannet mens de svømte hit og dit.
Andeliket lå like forbasket rolig midt på vannet. Vi kastet steiner bak anda, i håp om at dette skulle få beveget den mot oss. Nytteløst.
Til slutt vrengte Torbjørn av seg klærne, og vasset splitter naken ut i vannet. Han gikk langt uti, helt til jeg bare så hodet og skuldrene hans i vannspeilet. Like bak ham så jeg fortsatt rottene som svømte frem og tilbake, mens de pep iltert mot inntrengeren. Vann, gutt og rotter var flombelyst av kraftig måneskinn. Jeg vil betegne hele scenen som forholdsvis surrealistisk. Endelig greide Torbjørn å fange inn anda med ei grein, og kom triumferende tilbake mot meg. Fortsatt klissvåt fikk han på seg klærne, og hakket vilt med tennene da vi gikk hjemover med andeliket.
Jeg kjøpte meg hagle selv også. Den kostet to hundre kroner, og var en Winchester-modell laget på lisens av Kongsberg Våbenfabrik. Men det ble lite jaktutbytte ut av det. Jeg var gjentatte ganger på Kongshaugan på revejakt, uten å treffe Mikkel. En gang kom han ut av skogen fem meter foran meg. Vi ble begge temmelig perplekse, begge to. Men Mikkel reagerte raskest og skvatt inn i skogen igjen akkurat da jeg fikk løftet hagla og skjøt omtrent fra hofta. Det ble kraftig bom.
Jeg lå også noen netter på reinkanten øst for Moa i håp om at reven skulle komme på nattevandring nedenfor reina. Jeg så aldri snurten av ham.
Det hendte at jeg ble tilkalt for å skyte katter i Prestmoen. Da var det å sette frem en skål med melk, og så bare ta godt sikte på nært hold.
Men hjemme hos Arne Olav Sørmo skjønte visst katta hva jeg hadde fore. Den var totalt uinteressert i melkskåla. Katta ville slett ikke stå stille inne i uthuset, men sprang rundt slik at jeg aldri fikk tid til å sikte skikkelig. Så klatret katta opp veggen for å komme seg i trygghet på kvisten. Jeg siktet og skjøt i nesten samme sekund. Katta falt og var dau, men jeg oppdaget at henrettelsen av pus hadde medført et digert hull i ytterveggen.
Jeg var forholdsvis nervøs da jeg så ut mot Nils Nielsens hus, som lå like bak. Jeg kunne lett ha truffet flere enn katta. Men heldigvis var det helt stille hjemme hos Nielsen.
Hagla var ofte med mens jeg pløyde eller harvet. Da var det masse måser rundt meg, og lystmorderen slo til.
Men en dag skjøt jeg en måse på 80 meters hold, og var stolt av Kongsberg-hagla som fikk måsen i bakken på så langt hold. Jeg lot bare måsen ligge livløs der den falt ned.
Dagen etterpå var måsen ikke så livløs likevel. Den lå der og bakstet fortvilt, men greide ikke å reise seg.
Jeg gikk hjem, hentet hagla og ga måsen nådeskuddet.
Det ble mitt livs siste skudd mot et levende vesen.
Siste kommentarer