Hva er mitt første minne?
Jeg er ikke så sikker. Er det ikke en vag følelse av noe som var, lenge før enkeltepisoder som sitter spikret i hukommelsen? Noe mykt, noe trygt, noe godt og varmt? Og uendelig kjærlig?
Nei, jeg greier ikke å få det frem. Ikke som et konkret minne.
Jeg vet bare at da jeg var to år, så skjedde det noe utrolig.
Pappa kjøpte traktor!
Han lånte en lastebil, og dro til Trondheim for å hente vidunderet. Lille Bjarne var med denne sommerdagen i 1948. To år, og antagelig nettopp bleiefri.
Dette husker jeg: Vi kom til et digert lager. I enden av lagerbygningen var det kontor og utstilling av noen aldeles fantastiske saker. To, kanskje tre digre knallrøde traktorer. Og noen redskaper som slett ikke var laget for gammeldagse hestekrefter med fire føtter.
Det var maskiner fra en annen verden, noe som den lille gutten på sitt vis forsto var maskiner for den nye tid. Verden var ikke så aller verst, men den ville bli mye, mye bedre når alle fikk slike maskiner.
Og nå fikk vi vår.
Pappa skrev sikkert under på noen papirer. Iallfall gikk vi etterpå inn i det som var lageret. Det var da helt ufattelig så digert lagerrommet var! Og se hva som sto her: Rekke på rekke av disse fantastiske og digre traktorene, like knallrøde alle sammen. Dette måtte være verdens største rom, og maskinene var verdens åttende vidunder – alle sammen.
Dette kjempedigre lageret lå omtrent der Royal Garden Hotel er i dag. Etterhvert som jeg vokste opp, kjørte jeg ofte forbi lagerbygningen før hotellet ble bygd. Ikke en eneste gang kunne jeg være på disse kanter uten å le av to-åringens reaksjon i 1948.
For det som var så ufattelig digert, var en helt alminnelig lagerbygning på størrelse med en gjennomsnitts brakke. Og de fantastiske traktormaskinene var jo faktisk svært små International Harvester McCormick Farmall Cub traktorer med ynkelige ti-femten hestekrefters bensinmotorer.
Men ingen skal ta ifra meg følelsen av at dette var den nye tid. Inngangstegnet til en bedre verden! Og rødere traktorer er aldri senere blitt produsert. Fortsatt kjøper jeg slett ikke en traktor hvis den ikke er rød. I dag har vi rød firehjulstrekker og rød Hydro, begge International !, men ingen av dem varsler om en ny og bedre verden.
Pappa og jeg kjørte hjemover til Stjørdal med Cub’en på lasteplatten. Jeg vred omtrent nakken av ledd mens vi kjørte fra Trondheim gjennom Malvik, over Gevingåsen og ned de svingete bakkene på gamle riksvei 50 mot Hell. Hele tiden satt toåringen og så gjennom det lille bakvinduet på lastebilen. På lasteplatten sto den knallrøde nye tid og humpet opp og ned.
Jeg var to år, og 49 år senere husker jeg kjøreturen. Ikke akkurat i detalj, men følelsen av å oppleve eventyret sitter spikret.
Siste kommentarer