Jeg var ikke gamle karen da jeg lærte å kjøre lastebil. Som ti-tolv-åring pleide jeg å sitte til venstre for sjåføren, som naturligvis oftest var pappa. Fra denne posisjonen kunne jeg nå pedalene mens sjåføren gearet. Snart visste jeg hvordan jeg skulle kløtsje og bremse, og tilmed hvordan jeg behandlet gasspedalen når det skulle dobbelkløtsjes, slik man måtte med gammeldags, usynkroniserte gearbokser.
Som fjortenåring kunne jeg kjøre lastebilen alene. Til å begynne med på gårdsplassen eller i grustaket, men etterhvert også på veiene. Det var ikke så nøye den gangen, iallfall så lenge det ikke skjedde noe galt.
Da rikstreneren i langrenn, ex-prestmoingen Kristen Kvello, skulle bygge hus i Malvik tidlig i 60-årene, så bestilte han grusleveranser fra pappa. Jeg satt på som passasjer til Malvik, og det var spennende å hilse på dugnadsgjengen til Kvello. For her var datidens fremste norske langrennsløpere med femmilskongen Sverre Stensheim og Harald Grønningen i spissen. Samme Grønningen vant forresten det første langrennet som jeg skrev om som absolutt fersk sportsjournalist i 1969.
Når grusen vel var tippet av, fikk jeg overta rattet – mange år før jeg var gammel nok til å ta førerkortet. Det gikk helt fint, det. Ingen kontroll i veien, ingen uhell, derimot en meget stolt gutt bak rattet i pappas 1954-modell Mercedes.
Litt mindre stolt ble jeg en lørdagskveld i 1962. Sjølingan på Moa var på helgetur et eller annet sted. Hjemme alene var Bjarne og Mercedes’en. Så dukket Ole Johan Vold opp. Det ble snakk om at det var fest i Skatval Samfunnshus. Ikke det at vi var særlig til festkarer, noen av oss. Men fristelsen til å stille på Skatval med Mercedes, riktignok bare en lastebil, ble for stor.
Vi tok Mercedes’en, vi.
To 16-åringer i lastebil bør helst ikke treffe kjentfolk eller lensmann i veien. Så vi valgte bygdeveier for å komme oss til samfunnshuset på Skatval. Etterhvert havnet vi forbi forsøksgården og kjørte opp lia på veien mot Vingebukta. Oppe på flatene kjørte jeg noenlunde forsiktig, for det var smal vei og glatt føre.
Plutselig kom det en Volvo PV susende mot oss. Han kjørte virkelig fort, så jeg la lastebilen helt ut mot veikanten for å gi plass. Litt for langt ut, viste det seg. Høyre hjulpar sank ned i den løse veikanten, og dro hele den tunge lastebilen ut i terrenget. Mercedes’en humpet og skumpet fryktelig før den stanset, og den unge sjåføren hadde trolig en puls på over 200.
Volvo-sjåføren viste seg å være dyrlege Grue. Han var sikkert en trivelig kar, men hadde en litt bistert utseende. En dyrlege hadde vi dessuten meget stor respekt for uansett. Grue kjente godt pappas lastebil, men jeg satset på at han ikke kjente alderen til pappas sønn.
Det ble ingen krangel om skyld og slikt, bare om hvordan vi skulle få bilen tilbake på veien. Grue foreslo at jeg skulle gå til en gårdbruker i nærheten, for han hadde visst en bra traktor til å slepe med.
Dermed kjørte Grue videre.
Med Grue forsvant et problem, men med traktoreieren oppsto et nytt.
Joda, han kunne godt hjelpe sønnen til Vestmo, han. Han kom med Massey’en, og fikk meg og bilen lett tilbake på veien. Bilen var helt i orden og klar til fortsatt kjøring.
Men så var det oppgjørets time. Jeg hadde kanskje en femkronesseddel i lomma, beregnet til festbruk, og spurte kjekt hva han skulle ha for hjelpa? Egentlig håpet jeg nok at han skulle svare at nei, han skulle da ikke ha noen betaling for dette.
Og det var omtrent det han sa. Men så føyde han til at han skulle ha et gruslass til sommeren, så vi kunne snakke om det da.
Vi dro på fest etterpå, men det var ikke så moro likevel.
Frem til sommeren tenkte jeg hver dag på at skatvalsgårdbrukeren kom til å ringe, og avsløre for Vestmo senior at Vestmo junior hadde vært på ulovlig ferd med lastebilen.
Så ble det sommer, da, og jeg skvatt nervøst hver eneste gang telefonen ringte. Jeg ble helt unormalt ivrig til å ta telefonen hver gang, i håp om at jeg kunne snakke meg fra problemet hvis hjelperen med Massey ringte telefonnummer 1541.
Men skatvalingen ringte aldri den sommeren.
Det gjorde han derimot sommeren etterpå. Og da hadde jeg den eventyrlige flaksen at det faktisk var jeg som tok telefonen, og det med et nyervervet førerkort i lomma.
- Joda, det skulle jeg ordne, lovet jeg, og ordla meg slik at ingen andre på Moa skulle skjønne at det dreide seg om grusleveranse.
Dagen etterpå kjørte jeg flere gruslass til Vikaunet Fabrikker, men la en av turene til Skatval hvor jeg tømte lasset foran fjøstrappa til min hjelper fra et par år tidligere.
Da var det traktoreierens tur til å spørre om hva jeg skulle ha, og min tur til å svare at neida, jeg skulle da ikke ha noe som helst. Dette var jo oppgjør for tjenesten i fjor, nei det var visst allerede i forfjor? sa jeg lett henslengt.
Lykken står den kjekke bi.
Siste kommentarer