Pappa var veldig interessert i radioer og alskens elektronikk. Noen ganger var det fint for meg at han hadde denne interessen, som egentlig burde ledet ham til et yrkesliv med kiloherz og radiorør i stedet for Kerrs Pink og gruskjøring.Tyskerne etterlot seg berg av utstyr i Norge, og biter av dette berget fant veien til Moa. Det handlet ikke minst om radioutstyr, men også fallskjermstoff og ditto tau. Radioutstyret var svært så militært, og nå i dag er det til å gråte over at det ikke ble tatt vare på.
Blant annet hadde pappa tre-fire såkalte “walkie talkie”-radioer. De var beregnet til å bli båret rundt omkring i felten, men de var ganske tunge og hadde dessuten begrenset rekkevidde.
En gang monterte pappa slike radioer på rattkjelkene til oss gutta. Da kjørte vi rundt om i Prestmoen, og brukte spesielle kallesignaler til hverandre. Meget tøft.
I slutten av femtiårene var jeg blitt svoren tilhenger av Radio Luxembourg. Det rent ut kilte i magen når vi sent søndag kveld kunne stille oss inn helt til høyre på mellombølgeskalaen, slik at ukens Top Twenty tonte ut i stua. Var Elvis på topp denne uka også? Fats Domino? Eller kanskje Tommy Steele?
Som sagt: Søndag kveld. Og da var resten av huset uhyre lite motivert på å høre “skrammelmusikk” fra stua. Det ble en stor lettelse for alle da pappa løste problemet med å montere opp en tysk radiomottager på gutterommet på loftet. Denne mottageren skulle ha annen slags strøm enn lysnettstrøm.
For å få rett strøm, måtte jeg starte en liten elektrisk motor. Radioen hadde tall-skala bak store forstørrelsesglass, og jeg sveivet meg frem til Lux’en. Den lå endatil på 1400 kilosykler eller deromkring, tror jeg. Mellom Saarbrucken og Stockholm. Snakket de tysk, måtte jeg skru litt til venstre. Hørte jeg svenske ord, var det å skru litt til høyre. Der var den forlokkende Radio Luxembourg, med råtøffe platepratere og den nyeste popmusikken fra den store, store verden.
Så var det å ta på seg tyske hodetelefoner som noen år tidligere formidlet skarpe tyske kommandoord, og som nå sendte “Jailhouse Rock” inn i gutteørene. Ingen andre i huset kunne høre Top Twenty – ingen andre enn unge Bjarne. Men jeg hørte til gjengjeld på popmusikk halve natta. Dagen etterpå var jeg kanskje den trøtteste på skolen, men jeg var samtidig den eneste som hadde håndskrevet liste over Europas mest populære popmusikk akkurat der og da. Elvis, Paul Anka, Cliff Richard – Bjarne hadde oversikten!
I mine første barneår hadde vi ikke elektrisk platespiller på Moa. Vi hadde ikke engang en sveivegrammofon, slik som de hadde i Modalen. Den var stor og flott, bygd inn i en kasse med føtter under. Jeg tror det var et slags krigsbytte, som vi ungene hadde stor glede av inntil vi syntes at musikken på 78-platene begynte å bli veldig gammelmodig.
Så hendte det en dag at pappa kom med en liten elektrisk motor, som han sa passet til platespiller. Denne motoren fikk jeg, og på en eller annen måte fikk jeg også tak i en pickup-arm til en elektrisk platespiller.
I verkstedet nede i “Renseriet” kunne jeg dermed bygge min egen platespiller. Jeg snoket i mammas kjøkkenskap, og knabbet en rund kakeboks med gildt mangefarvet mønster. I blikket var det runde og firkantete utstansninger. Jeg boret hull midt på lokket, og monterte motoren under. Så fant jeg en rund metallbit et eller annet sted, som ble til platetallerken. Pickup’en ble festet ut til siden på lokket, og på mystisk vis greide jeg også å koble alle ledningene både til motoren og til pickup’en.
Hjertet banket da jeg hentet den fine, brune David Andersen reiseradioen som pappa hadde kjøpt noen år tidligere, og som var en sensasjon fordi den hadde anodebatteri og kunne brukes overalt uten å være avhengig av lysnettet.
Jeg plukket inn ledningene fra “platespilleren” bak på radioen. Etter et par feilkoblinger virket konstruksjonen helt fint. Platespilleren så nok litt merkelig ut, men endelig kunne jeg da spille grammofonplater selv.
En annen sak var at vi knapt hadde noen egne plater. Iallfall ikke til å begynne med. Men smått om senn fikk vi en aldri så liten samling. Vanlige single-plater hadde en melodi på hver side, og kostet syv kroner. En EP-plate (Extended Playing) hadde to melodier på hver side, og kostet tolv kroner. LP-plater (Long Playing) hadde ti-tolv melodier på hver side, og kostet visst tredve kroner eller en lignende astronomisk sum.
Det tok mange år før vi kjøpte en slik plate, og da var det pappa som kjøpte en LP-plate med lettkledd bastskjørtdame på utsiden og hawaii-musikk inni. Jeg vet ikke sikkert om det var det ene eller andre som fikk ham til å kjøpe akkurat den platen.
Eget rom med vedovn, egen platespiller – det var ensbetydende med at gutteskokken i Prestmoen fikk et ypperlig samlingssted. Dette var det første stedet hvor vi kunne sitte for oss selv og spille vår egen musikk. Til å begynne med måtte vi dele på øretelefonene, men etter en stund fikset pappa både forsterker og høyttaler til meg, slik at vi kunne la Elvis fylle rommet så godt som det enkle lydanlegget formådde. Hans “Jailhouse Rock” og “Hound Dog”, og Pat Boone med “Bernedine” og “April Love” var blant favorittplatene. Paul Anka ble også umåtelig populær, ikke minst etter at han rørte hjerterøttene våre med pophistoriens flotteste kjærlighetserklæring:
“I love you, baby,
I love you so,
I need you, honey,
I’ll never let you go”.
Og så Connie Francis, da. Jeg husker endatil plata med “Everybody’s Somebody’s Fool”, som var knall gul. Vi fyrte med bjørkved så rommet fikk badstutemperatur, og enda hetere om ørene ble vi når vakre Connies mørke øyne blunket skjelmskt til oss fra plateomslaget mens hun lot sin klokkeklare stemme skape følelsesmessig opprør i vår fantasiverden:
“The tears I cry for you
could fill an ocean.
But you don’t care
how many tears I cry” …
Etter en tid ble det kjøpt skikkelig platespiller på Moa. Den ble koblet til den fine stueradioen, og da hadde vi prima lyd. Arne Olav Sørmo kjøpte kakeboksspilleren av meg for 25 kroner. Vi syntes begge at det var en god handel.
Det helt store skjedde da radiointeresserte pappa fikset en FM-sender, som han monterte i stua. Med denne kunne han høyst ulovlig sende korte hilsener gjennom eteren og inn i stua til stjørdalinger med helt alminnelig radio.
Nå var jo pappa naturligvis nokså forsiktig med å overdrive bruken av senderen. NRK-monopolet var banket langt inn i alle nordmenns hjernebark på den tiden. Unntatt min. Dette var alt for fristende til ikke å bli brukt kreativt. Så jeg begynte å annonsere i skolegården at de bare måtte høre etter på FM-båndet, hvis de ville finne annet tilbud enn traurige NRK.
NRK var veeeeldig traurig på den tiden, så mine venner lette tålmodig etter alternativ radiounderholdning. Og de fant nytt medietilbud straks mine foreldre var ute av huset. Da var jeg raskt på plass ved senderen, og NRK-monopolet ble prompte brutt i Stjørdal. Den helt erfarne radiomannen var jeg ikke, så det var temmelig amatørmessige programmer som ble kringkastet fra Prestmoen. Ikke hadde vi så mange pop-platene, heller, men unge lyttere kunne da iallfall høre to rockesanger etter hverandre. Det var mer enn NRK greide.
Når jeg så at foreldrene var på vei hjem, fikk sendingen alltid en brå slutt. Men etterhvert fikk jeg ganske mange lyttere, og til slutt fikk naturligvis pappa høre hva jeg drev med. Da ble min virksomhet i eteren sterkt begrenset.
Det rare er at noen fortsatt husker at de hørte på mine “programmer” i femtiårene.
Et kvart århundre etterpå laget jeg hundrevis radioprogrammer, helt lovlig, i NRK og Radio-Adressa. Og jeg ble den første redaktøren i Radio Stjørdal.
Siste kommentarer