En dag måtte jeg bli med pappa til Stjørdalshalsen. Vi skulle avgårde for å se på fjernsyn, sa han. Jeg hadde jo hørt om fjernsyn, som betydde at folk kunne se på levende bilder hjemme hos seg selv. Jeg hadde sikkert både lest artikler og sett bilder av fenomenet også.
Men dette hørte jo den store verden til, og var ikke noe for oss stjørdalinger.
Derfor var det med stor spenning at vi kjørte til Husbyveien. Der bodde det en kar som om mulig var enda mer interessert i elektronikk enn pappa, og som kanskje hadde bedre råd også.
Det må ha vært i slutten av femtiårene, og svenskene hadde satt opp en sender i Østersundstraktene eller kanskje Åre. Meget svake signaler nådde helt til vår utpost i verden, så derfor hadde mannen i Husbyveien skaffet seg et fjernsynsapparat og stor antenne på taket.
Det var masse folk hos denne familien. Vi fikk også mye besøk, da vi var blant de aller første i Prestmoen som et par år senere kjøpte oss fjernsyn etter at den første svake senderen ble montert på Vassfjellet i Klæbu.
I stua i Husbyveien sto det en slags trekasse med vindu. Jeg kjente igjen fjernsynsapparatet fra bildene som jeg hadde sett. Verten skrudde på en knapp, og etter en stund ble det plutselig et merkelig, kraftig lys i vinduet på trekassen. Han skrudde enda litt mer, og så begynte noen skygger å bevege seg frem og tilbake i vinduet. Se der var det en! Og så enda en! De for frem og tilbake i full fart. Etter en stund begynte vi å skjønne at de drev med en slags idrett.
- Ishockeykamp!, informerte verten. Han hadde sett flere kamper de siste dagene, og noen ganger hadde bildet vært så tydelig at han forsto hva skyggene holdt på med. Noen lyd hørte vi aldri fra trekassen.
Vi glodde og glodde. Fascinert så vi på de travle skyggene. Tenk at de beveget seg i virkeligheten et eller annet sted i Sverige, akkurat samtidig med at vi så dem i stua her i Husbyveien!
Lyset fra trekassen flommet ut over tilskuerne i den ellers mørklagte stua. Ingen pratet, utover en og annen begeistret kommentar når bildet ble litt tydeligere noen sekunder. Ansiktene var fastlåste, alle stirret og stirret.
Etterpå var vi veldig oppglødde, alle sammen. Nå varte det nok ikke lenge før den egentlige verden, ja selve fremtiden, kom til Stjørdal også.
Siste kommentarer