Thomas Hegset og jeg var på treningstur. Det var sommeren 1963, og antagelig en ganske varm dag. Iallfall sluttet treningsturen nede i Gata, hvor vi satte fra oss syklene på sørsidefortauet. Så gikk vi over gata og kjøpte oss brus i Bergkiosken, rett øst for kinoen. Vi gikk tilbake til syklene, og tømte innpå brusen i lange drag.Da slo lynet ned.
Aldri hadde jeg sett noe vakrere. Høyreist og flott, med nydelig blondt hår som vippet frem og tilbake for hvert steg hun tok. Rak i ryggen, spenstig i hele kroppen. En drøm, lys levende på andre siden av gaten. Akkurat idet hun rundet hjørnet foran Bergkiosken, kastet hun litt på hodet og viftet håret bakover med venstre hånd.
Jeg tror jeg gapte dumt. Noe så ubeskrivelig pent hadde jeg aldri sett.
- Øøøh, dæven, hu derra va fin!, var min glupe kommentar.
- Åja, derre e a’ Elsa Svare, søstra te’n Arne, det. Hu e bra fin, ja, samstemte Thomas, som sognet til Halsen og hadde oversikt over alle sviskene der. Arne Svare var jeg blitt kjent med under speiderleiren ved Ausetvatnet, men han hadde da ikke sagt et ord om at han delte hus med en slik åpenbaring.
Drømmen kastet naturligvis ikke et blikk i min retning, men gikk videre mens solen fikk håret til å skinne som en gullkrone på en særdeles veldreid kropp. Forbi lensmannskontoret, og så var hun borte.
Det var en meget sterk opplevelse. Fint på en måte, for det er alltid godt å se noe vakkert. Men litt vemodig også, for denne drømmen var jo så uoppnåelig.
Og jeg var sikker på at vakrere syn kom jeg aldri til å oppleve.
Men der tok jeg dobbelt feil. En vinterdag syv år senere ble drømmen min, og samtidig opplevde jeg et enda vakrere syn.
Da kom samme jenta i brudeskrud opp midtskipet i Værnes kirke, mens jeg ventet foran alterringen. Mamma Margot ga meg Elsas hånd, og så snudde vi oss mot presten.
Endelig begynte fremtiden.
Siste kommentarer