I 1950 var jeg på mitt livs første langtur. Den gikk til Gudbrandsdalen, hvor gammelonkel Lauritz Aasgaard fra Tydal var på anleggsarbeid på den tiden. Han losjerte på en gård sammen med sin Amanda.Vi hadde jo ingen personbil. Men vi hadde noe som var veldig mye bedre – en Dodge 1937-modell lastebil. Pappa lånte seg en liten hytte som ble montert på lasteplatten. I denne hytta ble det stuet inn alminnelige stuemøbler. Jeg husker at det blant annet var et par dype lenestoler, en benk, en primus, og så et kjøkkenbord. Campingbil anno 1950!
Dodge’n satte kursen sørover. Søskenbarn Arne Myrvang fra Hegra var med, og det var ikke så lite stas for fire-årige Bjarne å ha en så stor gutt for seg selv dag etter dag. Arne var jo syv eller kanskje åtte år gammel.
Det skulle være med ei kjerring fra Tydal, også. Hun tok bussen til Hell, og så skulle vi plukke opp henne i bunnen av Gevingåsen. Men både pappa og mamma var så oppspilte over den lange turen vi sto foran, at de glemte hele kjerringa. Vi som satt bak i hytta, så henne der hun satt i veikanten og ventet tålmodig. Men pappa hadde tatt fart for å greie bakken, og så ikke på kjerringer i veikanten. Vi i hytta på lasteplatten ropte og huiet, men neida! De voksne der fremme i førerhytta hørte ingenting. Vi var på toppen av bakken før de heldigvis husket avtalen, og snudde. Tydalskjerringa satt der fortsatt, hun hadde ikke engang sett at vi kjørte forbi.
Episoden ble oppfattet som temmelig dramatisk.
Men så var vi endelig skikkelig på veien. Det var antagelig ikke så komfortabel transport. Det var bare grusveier den gangen, og lastebilen hadde stive fjærer. Derfor var det helt sikkert humping og skumping, men mangelen på komfort var ikke så plagsom at den har festet seg i minnet.
Derimot kjenner jeg nesten at det iler i magen ennå, når jeg tenker tilbake til den turen. Kjøre bil helt til sagnomsuste Gudbrandsdalen, da gitt! Noe slikt hadde ingen i verden gjort før oss. Og jeg husker inderlig godt at jeg misunte dem i førerhytta, for de hadde flere vinduer enn oss. Vi så bare ut til siden, og hverken fremover eller bakover. Her for hele verden forbi, og så fikk jeg bare et glimt av den gjennom de små vindusgluggene på siden av hytta! Forbasket også, men vi fikk likevel med oss det meste der vi satt med nesen klint inn i ruta.
Mange, mange år senere har det alltid forundret meg at mine egne barn har fått seg til å lese blad eller slikt, istedet for bare å se seg om når vi har vært på langturer. Men de har jo selvsagt sett verden før, på TV-skjermen.
Vi rastet sikkert både her og der, uten at jeg husker annet enn en eneste stopp. Den husker jeg til gjengjeld godt, for da fikk jeg det fineste tur-souvenir som jeg noengang har hatt. Jeg har alltid tatt godt vare på det dreide, lille tre-begeret med lokk og vakker dekor i fine farver. På siden av begeret er det malt “Dovregubbens Hall”, og under har mamma skrevet følgende:
“Bjarne Vestmo 1950 4 år”.
Det var gården Bø som var vårt mål. Jeg har aldri senere funnet ut helt sikkert hvor denne gården ligger i Gudbrandsdalen, og det samme kan det være. For dette var eventyrgården, og jeg tar ikke sjansen på å ødelegge minnet om dette ufattelig spennende stedet med å finne ut at det egentlig var et fattigslig, lite småbruk med gamle, falleferdige hus.
Her var alt, absolutt alt, helt annerledes enn jeg trodde gårder skulle være. Det var nok ikke så moderne på Moa i 1950 heller, men Bø var neppe særlig forandret de siste hundreårene. Stall og fjøs, stue og stabbur, folk og fe – det var nøyaktig slik det var i Asbjørnsen og Moes eventyr.
Riktignok var det ingen konge med langpipe her. Men kongsdatteren hilste jeg på. Hun het Ingrid og var fire år som meg selv. Ingrid var min første kjærlighet. Fire år gammel, og fast bestemt på at her var hun, kvinnen i mitt liv. Hun var slett ikke uinteressert, og jeg må smile hver gang jeg ser fotografiet av oss der vi tusler hånd i hånd bortover landeveien.
Men ikke hadde hun telefon, og ikke kunne noen av oss lese eller skrive, så det ble med den hektiske sommerforelskelsen. Lurer på om hun savner meg fortsatt?
Høner som spankulerte i gården, en ilter hane ved låvebrua som jeg holdt meg godt unna, seterbesøk – det er andre minner fra sommerdagene på Bø.
Til slutt tok de knekken på min sommerkjærlighet, ganske enkelt ved å dra fra gården. Ingen visste nok hvor trist dette var for meg, for jeg holdt mine personlige problemer for meg selv.
Kjærlighetssorgen varte til litt utpå dagen. Det var tid for kaffepause. Vi parkerte foran en eller annen slags butikk eller kafe, og jeg fikk høre at jeg kunne få en flaske brus.
Dette tilbudet var helt uvanlig. Brusflasker ble ikke kjøpt i unøden. Kanskje hadde noen merket at jeg var litt ute av lage?
Men jeg ble ikke med inn på kafeen. For mellom noen busker og kratt bak parkeringsplassen sto to vidundermaskiner. Det var en veihøvel, og en gammel, åpen T-Ford med bittelite lasteplan. Dette var tydelig bortsatte maskiner som gutter fritt kunne leke med.
Forundrete foreldre trodde knapt sine egne ører når de hørte fireåringen si at nei takk, han skulle ikke ha brus. Han ville heller leke litt her ute.
Resten av campingfølget gikk inn, og jeg tok veihøvel og bil under nærmere vurdering. Dette var egentlig litt kinkig, for hva skulle jeg velge?
Bilen var naturligvis mest spennende, men det lå en bølgeblikkplate slengt over forsetet. Det betød en god del anstrengelser å fjerne denne plata før bilen var klar for lek. Veihøvelen derimot, der var det bare å klatre opp og sette igang.
Jeg valgte T-Ford’en. Ganske riktig var det strevsomt å løfte unna bølgeblikkplata, men det gikk nå på et vis. Så var det bare å stige inn i sjåførrollen.
Herlighet, dette var flott! Tenk å få kjøre en ordentlig bil på liksom!
Jeg husker ikke akkurat detaljer fra denne kjøreturen, men jeg husker godt det gode grepet på rattet og det flotte dashbordet, som i virkeligheten var særdeles primitivt.
Langt om lenge kom pappa ut for å se etter meg. Han syntes nok det var et artig syn med fireåringen bak rattet i en gammel T-Ford, for han hentet fotoapparatet og tok et bilde av bil og sjåfør.
Så ble det brus, likevel.
Turen videre gikk via Vestlandet. Jeg husker ingenting om sikkert dramatiske veier eller svimlende utsyn. Men jeg husker en ferjetur, mitt livs første, og jeg husker svært godt ferjeleiet som vi kom til. For det var en kraftig trepåle på hver side av ferjelemmen. Øverst hadde pålene råtnet i midten slik at det var blitt en fordypning der, og i begge disse påle-endene var det oppkast.
Kanskje hadde sjøturen vært for tøff, eller kanskje hadde noen vært på fylla. Iallfall var det helt forferdelig å se oppkastet ligge der. Fy og fy, for svineri på Vestlandet!
Men alle var iallfall enige etterpå om at dette hadde vært en fin tur. Jeg også, når jeg bare passet på å tenke på Ingrid og ikke trepålene på ferjeleiet på Vestlandet.
Siste kommentarer