En kveld fikk jeg høre forferdelig nytt fra Tåa. Lillemor hadde brukket foten.
Det hang sammen slik at nabogården i gamle dager het Tåa. I dag er navnet offisielt Nordheim, men de fleste sier bare Kvam. Det er vel bare noen få av oss naboer som fortsatt tenker på Håkon og Karis heim som “Tåa”.
Der var altså storesøster Lillemor på åtte for å leke med Oddrun og Inga Kvam. Min søster Oddrun Ingeborg kalte vi aldri annet enn Lillemor, men nå til dags er det bare vi i hennes nærmeste, gamle familie som fortsatt sier “Lillemor”. Dermed: “Lillemor på Tåa” betydde altså at søster Oddrun var på besøk hos Kvam-familien på Nordheim.
Og så ble leken litt for vilter, da. Nøyaktig hvordan det skjedde, har jeg glemt. Men budet over til oss på Moa var at Lillemor hadde brukket foten. Lille Bjarne tolket budskapet som at hun hadde “brukket av foten”. Jeg fikk høre at storesøster var kjørt til sykehuset i Levanger, og mine foreldre var helt sikkert med på den turen.
Så der satt jeg igjen mutters alene med mine femårstanker. De var fulle av et forferdelig spørsmål:
Hadde de husket å ta med foten til sykehuset?
Jeg husker svært godt at jeg satt i trappa i “østi gangen”, og speidet gjennom et lite vindu mot Tåa, 250 meter unna. Jeg myste og glodde, og prøvde av alle krefter å se om det lå igjen en fot og slang i gresset der borte. Nei, det var plent umulig å se noe. Men gresset var høyt, og det var jo slett ikke utenkelig at kaoset var så stort etter ulykken at bilen startet mot Levanger uten at noen kom til å tenke på foten som var brukket av. Den var jo ikke så stor heller, og lett å overse.
Jo mer jeg spekulerte, jo sikrere ble jeg på at akkurat slik hadde det skjedd. Lillemor på sykehus, og foten på Tåa!
Dette ble for sterkt for lillebror. Tappert kjempet jeg mot gråten, men forgjeves. Snufsende og med tårevåte kinn satt jeg der i trappa, og sørget over min søster som var blitt invalid for livet.
Storesøstre er ikke så glade i småbrødre, men omvendt er det helt annerledes. Iallfall der og da i “østi gangen”. Veldig annerledes.
Mamma og pappa skjønte nok slett ikke min grenseløse bekymring da de endelig kom hjem igjen.
Var bekymringen grenseløs den ene veien, så var lykken like grenseløs den andre veien da jeg smått om senn forsto at foten til Lillemor slett ikke var brukket av fra resten av Lillemor. Det var bare noen beingreier inne i foten som hadde fått en mindre skade.
Pyttsan, hvem brydde seg vel om en slik bagatell? Verden ble med ett igjen et fint sted å være.
Det var vanskelig å skjule for Lillemor hvor glad jeg var da hun kom hjem igjen, og jeg fikk se med egne øyne at begge føttene så ut til å være godt festet til henne.
Egentlig var hun ikke så verst, storesøstra mi. Var hun ikke littegrann pen også, tro?
Siste kommentarer