Nedenfor reina på Moa går det ei stor dreneringsgrøft, kastet opp en sommer langt tilbake i tiden av svenske anleggskarer med spade, sluskbåre og ingenting annet å hjelpe seg med. Unntatt muskler og tid, da.
Livet i denne evja var lenge lite interessant. Jeg så en levende skapning der en eneste gang, men det var til gjengjeld et troll.
Iallfall trodde jeg det, der jeg kom gående hjem fra skolen. Av en eller annen grunn syklet jeg ikke den dagen, og jeg skyndte meg hjemover det beste jeg kunne for å få skryt av min frøken Sigrid Berg, som kom syklende på vei hjem til Lånke etter endt arbeidsdag på skolen.
- Jasså, har du allerede gått sååå langt, Bjarne?, pleide hun å si hvis jeg var godt utpå Ydstinesjordene før hun nådde meg igjen når jeg gikk skoleveien hjemover. Det var nok til at førsteklassingen svulmet av stolthet av disse nokså betydningsløse ordene.
Etter at frøken hadde passert meg, hadde jeg med ett allverdens god tid. Så da trasket jeg rolig hjemover mens frøkens ord ennå varmet. Jeg så litt hit og litt dit, opp – og litt ned. Det gjorde jeg iallfall en dag da jeg gikk brua over evja nedenfor Moa.
Da så jeg dette forferdelige uvesenet nede i gjørmevannet. Det lignet absolutt ikke på noe jeg hadde sett før. Skapningen var ikke så stor, kanskje 20 centimeter fra fremste legemsdel til den bakerste, og selve kroppen var liten. Men dette var altså helt ubegripelig stygt.
Jeg skjønte straks hva det var. Så fantes det altså troll likevel! Og jeg som overlegent hadde gått rundt og sagt at troll, nei det finnes da slett ikke. Helt trygg hadde jeg nok likevel ikke følt meg, ettersom jeg nå med en gang visste at her var faktisk trollet.
Det var mye mindre enn jeg hadde trodd. Men det dreide seg antagelig om et baby-troll. Da var risikoen overhengende stor for at trollforeldrene gjemte seg under brua! Troll likte seg visst godt under bruer, det hadde jeg hørt mye om, og de var sikkert dødsfarlige for flere enn bukker på vei til seters for å spise seg fete.
Jeg forsvant som et olja lyn fra fareområdet.
Så husker jeg ikke mer fra episoden. Men jeg gjetter med nokså stor grad av sikkerhet at jeg i lang tid etterpå var lynrask på skolevei over trollheimen.
Det tok meg mange år før jeg skjønte hva slags fryktelig skapning jeg hadde sett. Det var en frosk med føttene strukket ut til hver sin kant.
Den skulle bare ha visst hvilken rolle den fikk spille i min fantasiverden!
Siste kommentarer