Ål og skjære er ålreite skapninger.
Det vet jeg noe om, for jeg har hatt begge deler som husdyr.
Ål var det massevis av der dreneringsgrøfta nedenfor Moreina rant ut i Stjørdalselva. Hver eneste sommer formelig vrimlet det av ål omkring grøftosen. Vi vemtes sterkt over disse sleipe, lange ormlignende fiskene. Om noen hadde fortalt meg at jeg som voksen skulle spise røkt ål, og tilmed synes det var ganske godt, så hadde jeg totalt avvist muligheten. Dette var ufisk, dermed basta!
Men det var altså masse av den, og det var lett å fange den. Noe måtte det da gå an å bruke den til?
Jeg hadde hørt at ål kunne krype i fuktig gress. Det måtte bety at ålen var en hardfør skapning. Ut fra denne slutning vokste det en dristig plan: Enn om jeg prøvde å lage et ål-akvarium? Bare for å se på styggingen i kontrollerte former, liksom?
Veien var kort fra tanke til gjerning. Jeg tok med meg en sinkbøtte hjemmefra, og dro ned til elva. Ålene ventet på meg, og jeg fikk med meg syv-åtte sleipinger i bøtta som jeg naturligvis fylte med vann. Så gikk jeg hjemover med den sprellende fangsten.
Vel hjemme på Moa meldte det seg et lite problem. Vi hadde da ikke noe akvarium?
Vel, en slik bagatell ville sikkert løse seg etterhvert. I mellomtiden måtte jeg finne et foreløpig oppholdssted.
Det ble badekaret. Familien Vestmo var faktisk ganske stolt av badekaret, for det var langtfra alminnelig med egne bad i prestmoske hjem i midten av femtiårene. En stamp på kjøkkengulvet gjorde nytten for de fleste, slik det gjorde for oss noen år tidligere.
Akkurat denne dagen var det ingen som skulle bade på Moa. Så jeg fylte opp badekaret med vann, og slapp ålene oppi. En dunge blad og gress skulle forestille mat, og ga dessuten ålene et mer hjemmevant miljø enn bare et sterilt badekar.
Etterpå var det plutselig så mye annet som skjedde, kanskje kom det noen og skulle ha med meg ut i indianerskogen eller til elva for å bade eller slå ball. Iallfall gikk ålene i glemmeboken inntil videre.
Dagen etterpå var det noen som skulle bade. Og det var en av husets kvinner, attpåtil. Jeg husker ikke om det var mamma, Olaug eller Lillemor. Jeg husker bare at det ble et forferdelig oppstyr.
En av disse tandre damene hadde sett for seg en deilig kosestund i badekaret. Men da hun skulle fjerne alt dette gresset og tappe ut vannet, hadde hun naturligvis støtt på mine halvdaue åler, og satte tydeligvis svært lite pris på å dele badekaret med disse skapningene.
Synderen ble utrolig raskt lokalisert, og måtte værsågod fjerne de langveisfarende gjestene fra Sargassohavet. Deretter måtte han skrubbe karet som om det hadde vært fylt med saltsyre, og så måtte han høre om igjen og om igjen hvor tullete han hadde vært.
Siste kommentarer