Noe mer suksess hadde jeg med skjærene. Tidlig en sommer klatret jeg opp i balsamtreet ved veien, hvor skjæremor og skjærefar hadde heimen sin. Nå hadde de avlet avkom, og av ren nysgjerrighet tok jeg meg opp til reiret for å se på småskjærene.Samtidig ville jeg sjekke om det var mye sølv eller annet blankt der, for det var en kjent sak at skjærene var ramme til å knabbe slikt fra folk.
Sølvjakten var helt mislykket, for reiret var uten noe blankt av noe slag. Derimot var det en skrikende flokk skjærejyplinger der, og ideen slo ned i meg som et lyn: Går det an å temme skjærer, mon tro?
Igjen var veien kort fra tanke til gjerning. Jeg stappet to av de svarthvite jyplingene ned i lomma, og klatret ned under illsinte protester fra mamma og pappa skjære.
Selv skjærer er litt søte når de er små. Så proteststormen i min egen heim var ikke så massiv som jeg hadde fryktet. Men jeg fikk klar beskjed om at jeg fikk værsågod holde liv i skjæreungene mine selv. Slike småskjærer spiser ikke stort, så jeg regnet med at dette skulle gå bra. Jeg hadde limt sammen en masse tomme fyrstikkesker til en slags minikommode, og denne ble nå omklassifisert til spiskammers for små skjærer.
Jeg skjønte at kjøttkaker og hjemmebakt grovbrød var lite egnet som føde for babyskjærer. Men derimot var insekter sikker helsekost for skjærene. Mygg og knott var så vanskelig å samle i vesentlige menger, så jeg slo meg på fluejakt. Til stor forbauselse for resten av familien løp jeg rundt i hele huset med flueklaskeren.
Fluelikene ble omhyggelig plukket opp og lagt i spiskammerset. Vi hadde krøtter på den tiden, og dermed surret en masse fluer overalt. Fra å være en pest og en plage ble flueflommen plutselig til stor hjelp for skjærebabyenes matfar. Det lille spiskammerset bugnet snart av lekker skjæreføde. Som drikke fikk babyene ikke annet enn vann.
De nye husdyrene så ut til å trives, og bar ikke preg av å savne sine gamle foreldre i det hele tatt.
Det gikk bra flere dager. Men en morgen harket og hostet den ene skjærebabyen i flere timer. Åpenbart hadde han fått noe i vrangstrupen. Iallfall stupte han utpå dagen, og ble begravd bak fjøset. Ikke mange skjærer blir stedt til hvile under et hjemmesnekret trekors, mens en tynn guttestemme synger “Alltid freidig når du går”.
Så var det bare en skjæreunge igjen.
Sistemann skulle jeg passe enda bedre på. Derfor delte jeg heretter opp maten for ham. Omhyggelig ble fluelikene partert i små biter før foringstid. Dette gikk helt fint.
Skjæreungen fikk et navn som jeg ikke er kar om å huske. Men han trivdes og vokste i flere uker. Snart var skjæreungen en sensasjon i Prestmoen som mange kom for å se. Han utviklet seg til den reneste sjarmør, som elsket å sitte på skulderen min når jeg gikk omkring på gården. Snart skulle han få være med på sykkeltur.
Vi prøvde å lære ham noen triks, men han foretrakk sine egne. Han elsket å showe for oss, og viste alle tegn på å like seg som kjæledegge for oss mennesker. Selv de voksne lo så de ristet når rakkeren drev på som verst.
Fluejakt er jammen kjedelige greier, gitt! Jeg gikk lei etterhvert, og bestemte meg for å legge om kosten til den svarthvite sjarmøren. Nå gikk vi over til brød som var skåret i småbiter. Det var enklere for meg på den måten.
Han overnattet på soverommet mitt. En morgen våknet jeg av at han hostet og harket, og jeg skjønte med en gang at kostforandringen ikke bekom ham vel. Utpå dagen sa skjæregutt farvel til denne verden.
Neida, sorgen var ikke verre enn at jeg holdt det ut. Jeg ordnet med enda en begravelse bak fjøset, satte opp kors, og sørget passe mye i det stille. Men det var jo litt trist at han aldri fikk være med på sykkeltur.
Siste kommentarer