Beskjedenhet er ingen dyd. Derimot er den et slit, en pest og en plage, som helt unødvendig formørker tilværelsen.Iallfall når det er snakk om den typen beskjedenhet som plaget lille meg. Det var en sjenanse så knugende, at jeg aldri glemmer det. Men jeg opplevde mange nederlag før jeg smått om senn begynte å skjønne at dette måtte jeg arbeide meg ut av, ellers ville jeg få et slitsomt liv. Det tok mange år, og fortsatt kjenner jeg sjenansen stikke seg frem av og til. Den er der, men stort sett greier jeg å møte verden noenlunde avslappet.
Annerledes, veldig annerledes, var det den gangen jeg var med pappa på bytur. Jeg husker ikke hva formålet med turen var, men vi kjørte iallfall lastebil.
Mot slutten av byoppholdet var vi innom en jernvarebutikk. Den lå i Søndre gate i Trondheim, i en stor steinbygning på vestsiden av gata, ikke så langt fra Fjordgata. Hva pappa skulle se på, husker jeg slett ikke. Men jeg husker meget godt at jeg ble stående som fjetret da jeg oppdaget noe som sto lengst inne i butikken.
En knall rød tråbil!
Dette var mine daværende drømmers høyeste mål. Tenk å kjøre rundt på Moa med en slik eventyrlig flott tråbil!
Jeg tipper at jeg ikke sa noe som helst. Jeg bare sto der, og stirret på bildrømmen. Slik så altså lykken ut.
Pappa oppfattet at gutten var blitt ekstra stille, og skjønte nok også til slutt hvorfor. Til min store overraskelse hørte jeg at han spurte om jeg ønsket meg en slik tråbil. Sannsynligvis mumlet jeg frem et “ja”, for jeg fikk straks et sjokkerende tilbud fra pappa, som måtte ha uvanlige ressurser til disposisjon akkurat da:
“Hvis du vil ha bilen, så skal du få den. Men du må prøvesitte den først”.
Sette meg i bilen? Det var helt utelukket. Her var det masse mennesker, og alle sammen så på meg. Sette meg i bilen mens alle i butikken skulle se på? Nei, nei, nei! Det var helt umulig. Ikke tale om!
Jeg prøvde fortvilt å gjemme meg mellom føttene til pappa, mens de grådige øynene til alle disse bymenneskene glupskt fulgte med i det dramatiske oppgjøret mellom sjenanse og tråbilbegjær. Her hadde likevel begjæret ikke en sjanse, selv om tråbilen var aldri så rød. Dramatikken besto egentlig i sjenansens betingelsesløse seier.
-Nei, nei, da drar vi hjemover da, sa pappa resignert. Han var sikkert nokså irritert over at sønnen var så helt urimelig sjenert. Et siste glimt av det røde vidunderet, og så var vi ute av butikken igjen.
Hjemover var jeg totalt taus. Kanskje snufset jeg litt nå og da. Da vi kom til Hommelvik, hadde pappa fått så dårlig samvittighet over å påføre sønnen slike sjelelige påkjenninger, at han parkerte bilen. Vi gikk på kafe. Det var et syltynt plaster på såret.
Jeg har tenkt mye på det, og er kommet frem til at dette var mitt livs aller største nederlag. Etterhvert skjønte jeg at nederlaget skyldtes meg selv og min forbaskede sjenanse, ingenting annet, og det var tungt å bære.
Men samtidig var episoden avgjørende viktig i positiv retning. Jeg lærte med all ønskelig tydelighet at beskjedenhet altså ikke er en dyd. Min sjenanse ville bare påføre meg flere nederlag, hvis jeg ikke greide å gjøre noe med den. Selv som voksen brukte jeg lenge tråbilen til å hjelpe meg i situasjoner som krevde litt ekstra. Tråbilen hadde alltid samme budskap:
“Sjenansen bare bremser deg. Den hjelper deg aldri.
Så skyv sjenansen unna, og stå på!”.
Jeg trodde aldri at jeg noensinne skulle bli glad over at jeg ikke fikk tråbilen. Men det ble jeg til slutt.
Så takk, pappa, for at du ikke kjøpte det røde vidunderet til den sjenerte gutten din.
Siste kommentarer