Jeg gikk i våpenlære hos Torbjørn og Jonnemainn Bidtnes. De var to-tre år eldre enn meg, og på den tiden hadde de rukket å erhverve seg en imponerende kunnskap om allslags skytevåpen.
Til å begynne med handlet det mest om våpen som ble drevet av strikk-kraft eller bøyd tre, men smått om senn gikk vi over til skikkelig krutt.I mange år var det mest populært med gevær som vi laget av trefjøler med not og fjær. Vi skar bort fjæra, og brukte not-sida som overside på geværet. Først brukte vi blyant til å tegne siluetten av våpenet på fjøla, så saget vi til “æischtet” slik at vi satt der med en geværlignende trefjøl. Så festet vi en høvelig strikk i fremkant, strakk det bakover og festet strikken på et hakk i bakkant på “geværet”. Deretter la vi en liten pil i not-sporet, helt inntil strikken. Når vi så siktet mot målet, var det bare å vippe opp strikken med tommelfingeren. Da drev strikket pilen fremover med stor kraft.
Dette var et ikke helt ufarlig våpen. Det hendte vi trodde at vi var på ekte jakt, og da slo vi inn spiker i pilspissen. Men til vanlig guttekrig brukte vi piler med butt fremkant av pilen. Likevel gjorde det vondt når du ble truffet, og naturligvis var det ille hvis du fikk en pil i øyet. Men så galt gikk det nå heldigvis aldri.
En gang var det brødrekrig i Modalen. Torbjørn og Jonnemainn listet seg rundt husnåvene, og jaktet på hverandre med hjemmelagede geværer. Torbjørn syntes det var litt for dafft å skyte med avrundete piler, så han hadde kvesset sin pil. Og der fikk han Jonnemainn i sikte, la an og skjøt før lillebroren fikk sukk for seg. Pilen traff ham i tommelfestet, og den kvasse spissen gikk et godt stykke inn i kjøttet. Blodet fosset, gutten ræmte, og Torbjørn fikk den kjeften han fortjente for toskskapen sin.
Torbjørn slapp mer heldig unna den gangen han skjøt meg. Da brukte han pil og bue. Jeg sto på oversida av “Renseriet”, det gamle frørenseriet som sto på andre siden av veien forbi Moa. Torbjørn sto oppe ved gårdsplassen. Jeg husker ikke om jeg i det hele tatt så ham før pilen kom susende. Det var en lang og nokså tung pil med spiss fra en geværkule. Jeg hadde på meg mitt kjære cowboy-tørkle som jeg fortsatt har i behold, og som fortsatt har et lite merke i B’en i “COWBOY”, der pilen traff. Tørkledet ble revet av meg slik at det falt på bakken. Jeg ble vettskremt, men Torbjørn bare flirte. Han var et par centimeter fra å se mer blod enn ønskelig, men nå gikk det jo bra. Det var ikke noe å lage bråk om.
Like heldig var han engang ved Modalen, da han brukte den samme buen og skjøt et skikkelig langskudd med pilen. Arne Andersen kom over åkeren fra Vollan, og ble truffet midt i magen. Da skulle pilen egentlig ha gått omtrent tvers igjennom Arne, men nå kom det bare en metallisk lyd da pilspissen traff metallspenna på speiderbeltet som Arne hadde på seg. Et så bittelite skjold – og var det likevel akkurat stort nok til å berge to gutter fra katastrofen! Arne ræmte, Torbjørn flirte.
Men dessverre skjedde en katastrofe en annen gang noen år tidligere. Noen Prestmoen-gutter lekte bortved Øyjordet et sted, sammen med brødrene Børstad. Etter en stund dro Torbjørn & co hjem til Prestmoen, det gjorde også Harald Børstad. Men den andre bror Børstad, het han Kjell?, ble tilbake for seg selv borte i skogholtet. Langt om lenge gikk Harald for å hente hjem broren, og fant ham død. Veien hjem gikk over et gjerde ved en bekk, og han hadde snublet da han skulle hoppe over. Han falt over en kniv som han holdt i hånden.
I alle år etterpå var vi guttene nokså påpasselig med å ha kniven i slire når vi løp omkring.
Buen over alle buer laget vi på Hebos. Det vil si – det var vel helst Torbjørn og Jonnemainn som sto for arbeidet, mens jeg var med i støtteapparatet. Vi orget flotte trematerialer, jeg tror tilmed vi brukte bøk, som ble limt sammen i pressa på Hebos. Deretter ble buen skåret til, lang og vakker. Da vi skulle spenne den opp, fant vi ut at dette var alvorlige saker. Det var plent umulig for en vanlig unggutt å bruke buen på vanlig vis. Men når vi festet den til et eller annet, og brukte begge hendene, greide vi å dra ut pilen skikkelig.
Pilen gikk over halve Prestmoen når vi slapp buestrengen. Himmel og hav, for en bue! Maken hadde ikke engang vikingene, det var vi sikre på. De hadde lite laminatprodukter den gangen.
Etter noen forholdsvis dramatiske prøveoppskytinger som fikk voksne prestmoinger til å spekulere hva som fløy lydløst over hodene på dem, ble buen fastmontert i Ydstiberga. Her hadde vi en indianerlandsby som måtte ha avskrekkende forsvar. Vi saget ned et tre, og festet buen til stubben. Da kunne vi skyte omtrent ned til Mæhlen bru.
Det ble aldri noen blekhudinvasjon av den indianerlandsbyen, nei!
Siste kommentarer